Hopp til innhold

Kristin Fardal Hovland var SVs appellant på årets 1. mai-markering i Egersund. Her kan du lese hele talen.

Her kan du også se videoopptak på Facebook.

Kjære kamerater!

Den internasjonale demonstrasjonsdagen for arbeiderbevegelsen ble for første gang arrangert i Egersund i 1901. Det var Egersund – Flekkefjordbanens Arbeiderforening som sto bak arrangementet. De hadde klart å samle 150 mann til demonstrasjonstoget som Dalane Tidende beskrev slik: ”under livlig musikk og kanonernes torden gikk demonstrasjonstoget gjennom gatene”. Krav om 8-timers arbeidsdag var i hele landet hovedparolen, fram til 1919.

De kollektive og samlende kreftene er sterke, og de er gode.

Gjennom bred mobilisering i arbeiderbevegelsen, med fellesskapet som det sterkeste våpenet, BLE det 8- timers dag. Det BLE 5 uker ferie, pensjonsordninger og Hovedavtale. Vi fikk arbeidsmiljøloven, lønn under sykdom, lov om likestilling og ikke minst tariffavtaler som gir oss ulike typer lønnstillegg, minstelønnsordninger, velferdspermisjon, flyttedag, fri til barnehagetilvenning, og mye mer. Alt dette er framforhandlet AV et fellesskap TIL et fellesskap. Og det er nettopp dette fellesskapet som definerer arbeiderbevegelsen.

Det røde flagget er et symbol på internasjonalismen i arbeiderbevegelsen. Ved å gå under dette merket 1. mai vise arbeidere i alle land at vi er en del av et verdensomspennende fellesskap, et fellesskap som går over de nasjonale landegrensene.

Eigersund sine innbyggere har vist at vi stiller opp når det gjelder.

De kollektive og samlende kreftene er sterke, og de er gode. De er en påminning om at «no man is an island», at vi alle er en del av et vi.

Den 9. mai faller beslutningen om 2 øst sin framtid. De siste månedene har vært, og er fortsatt, vonde og vanskelige for de ansatte, og for brukerne som kan fortelle om en oppfølging på avdelingen som er helt unik. Selv om vi ikke ennå vet om mobiliseringen og alle felles opprop fører frem, så sier de ansatte at det er godt å vite at de har en hel by i ryggen. At det er godt å merke at fellesskapet er der. Eigersund sine innbyggere har vist at vi stiller opp når det gjelder. Mitt ønske er at vi-følelsen, at den gode viljen, at de støttende og vennlige ordene, får lov å komme fram oftere. At vi blir mye flinkere til å se på oss selv og på all våre medmennesker som like deler i et felles samfunn.

Vi kan ikke akseptere kutt i velferdsordninger for de svakest stilte.

Vi må la oss inspirere av den kollektivistiske tankegangen som har rådet i arbeiderbevegelsen i over 100 år!

Samfunnet er et vi, og det trengs et fokusskifte til hva er best for samfunnet som helhet, og vekk fra hva er best for meg.

Og med denne fellesskapstanken, som er det bærende fundamentet for menneskeheten, så må vårt felles mål være å skape et samfunn som tar vare på alle.

Vi kan ikke akseptere kutt i velferdsordninger for de svakest stilte. Vi kan ikke godta svekkelser av arbeidsfolk sine rettigheter, vi skal ikke se på at velferdsstatens penger stappes ned i lommene på private barnehagebaroner. Vi skal ikke tåle at de økonomiske forskjellene og barnefattigdommen i landet øker. Og det er ikke greit at 95 prosent av asylsøkerne i Norge blir nektet midlertidig arbeidstillatelse og på den måten kynisk ekskluderes fra fellesskapet.

Kamerater: Foren dere. Le med hverandre, gråt med hverandre, og stå opp for hverandre.

Gratulerer så mye med dagen.

Kristin Fardal Hovland er SVs appellant på årets 1. mai-markering i Egersund. Hun mener at vi ikke må glemme at våre rettigheter i arbeidslivet er kjempet fram i fellesskap.

- Vi i dagens samfunn trenger inspirasjon fra den kollektivistiske tankegangen som i større grad rådet før, sier Hovland, som er Eigersund SVs representant i Levekårsutvalget, og første vara til Kommunestyret.

Samfunnet er et vi, ikke et jeg.

Hun trekker fram kutt i velferdsordninger for de svakest stilte, og svekkelser av arbeidsfolks rettigheter, som eksempler som viser at det norske samfunnet går i feil retning.

- Debatten om norsk arbeidsliv og økonomiske ytelser må være faktabasert og rasjonell, og ha som mål å skape et samfunn med beste mulige ordninger for alle, avslutter Hovland. - Samfunnet er et vi, ikke et jeg.

Årets 1. mai-markering finner sted på Torget i Egersund klokken 10.45. Det blir også demonstrasjonstog tidligere på dagen. Se fullstendig program for dagen her. Besøk også gjerne arrangementet på Facebook.

Halvor Ø. Thengs var SVs appellant 1. mai i Egersund. Les hele talen her.

I verdens beste bokserie for fans av nerdete fantasylitteratur beskrives fattigdom på følgende måte: Dersom du er fattig, har du bare råd til billige sko som slites fort. Rike har råd til dyre sko som varer lenge. Når du til stadighet må kjøpe nye sko, blir kostnaden ved å være fattig større enn den er for den rike. Det er, med andre ord, billigere å være rik.

Men bare for å ha sagt det: Ettersom sålene slites fortere på billigskoene, har fattige folk bedre bakkekontakt enn rikfolk som svever avgårde på sine dyre, tykke såler uten sans for det virkelige liv.

Folk flest foretrekker såler de kan gå på uten å ødelegge beina.

Denne appellen skal imidlertid ikke handle om å romantisere fattigdom og bakkekontakt. I boka er det politimannen Sam Vimes som foretrekker de billige sålene, slik at han til enhver tid kan vite hvor han er ved å kjenne etter på brosteinen under føttene. Folk flest foretrekker såler de kan gå på uten å ødelegge beina.

I Dalane bor det 282 barn i familier med lav inntekt. I hele Norge er det ca 100 000 barn i fattige familier i dag. Regjeringen har sørget for at forskjellene i Norge øker. Ikke bare litt, heller. I 2014 og 2015 fikk de 0,1 prosentene med høyest formue et gjennomsnittlig skattekutt på 298 000 kroner. De med minst formue fikk til sammenligning 1300 kroner. 298 000 - og 1300.

Det gjør noe med tilliten i et land der de aller aller rikeste har aller aller mest, og de med aller minst får stadig mindre.

Regjeringen har kuttet i barnetillegget for uføre, og i tillegg har boligprisveksten og økende arbeidsledighet ført til at tilværelsen for en god del mennesker er betydelig verre enn den var før. Det er farlig for et samfunn å ha for store forskjeller mellom folk. Det gjør noe med tilliten i et land der de aller aller rikeste har aller aller mest, og de med aller minst får stadig mindre. Det lever altså 100 000 barn i fattige familier i Norge i dag. Det er ikke greit.

Til høsten skal vi sørge for at statsminister Erna Solberg får avløsning. Da blir ett av de aller viktigste prosjektene å sørge for at forskjellene mellom fattig og rik nok en gang minker, slik de gjorde det under den rødgrønne regjeringen sist. Vi må sørge for at barnetrygden heves. Barnetrygden har stått på stedet hvil siden 1996 - det er på tide at den blir en del av det 21. århundre og prisjusteres årlig. Det er også en fenomenalt dårlig idé å behovsprøve barnetrygden, i alle fall om en ønsker å jobbe for arbeidslinja. Ved å behovsprøve barnetrygden blir det mindre lønnsomt for foreldre å øke sin egen inntekt, og fattige foreldre kan føle svakere motiv for å komme inn i arbeidslivet. En bauta i norsk politikk advarte nylig mot behovsprøving, og sa at det kunne føre til at flere ble værende i fattigdom. Hvem var den bautaen? Kåre Willoch!

Barnetrygden er så uendelig fin, fordi den flyter oppå inntektsgivende arbeid. Den er universell, for fattig og for rik, og er det noe vi trenger i et samfunn der forskjellene øker, er det ordninger som sørger for tillit mellom folk. Ordninger som ikke åpner for mer byråkrati, mer skjønnsmessige og kanskje urettferdige vurderinger. Vi trenger barnetrygden, og til 20. årsjubileet for siste prisjustering i år må vi sørge for å få valgt inn partier som ønsker å heve den!

Når vi betaler skatt til felles velferd, er det pokker meg ikke for mye forlangt å forvente at pengene går til felles velferd.

Så må vi også sørge for å bruke velferdskronene våre på faktisk velferd, og ikke på fylle lommene til private kommersielle aktører. Utbytte i barnehagesektoren, skyhøye styrehonorarer og salg av tjenester til søsterselskaper som tar kunstig høye priser er å flytte skattepengene våre over til privat profitt. Private ideelle barnehager er et viktig tilskudd til barnehagefloraen, men private kommersielle barnehager er ugresset som må lukes bort. Jeg får vondt i magen når jeg leser at Benn Eidissen og Even Carlsen, mennene bak Norlandia Care Group som eier over 100 barnehager, får 250 millioner kroner HVER når de selger seg ut av konsernet de bygde opp på mine og dine skattekroner.

Velferdstjenester som skattefinansieres skal ikke gjøre noen få mennesker styrtrike - de skal drive med velferd, velferd og velferd! Når vi betaler skatt til felles velferd, er det pokker meg ikke for mye forlangt å forvente at pengene går til felles velferd.

I verdens beste bokserie for fans av nerdete fantasylitteratur går Sam Vimes rundt på sine slitte billigsko i hovedstaden. Det er en by der tilliten mellom folk er - om mulig - på minusnivå. Ingen stoler på hverandre, rundt ethvert hjørne kan det vente en desperat raner som ikke har spist på flere dager, eller en glatt forretningsmann ute etter å vri de siste kronene fra lommeboka di. Det er et samfunn som fungerer på pur faen, for det er ingen systemer i sving for å sørge for et minimum av offentlig velferd, og det gjør noe med tilliten mellom folk, for å si det slik.

Jeg vil leve i et samfunn der forskjellene mellom folk minker, der universelle ordninger forblir universelle ordninger og der pengene vi betaler inn til vår felles velferd faktisk omdannes til felles velferd.

Gratulerer med dagen. Takk for oppmerksomheten.