Venstres Øyvind Misje betviler i sitt leserbrev 18. oktober at Eigersund SV er et sosialistisk og feministisk parti, grunnet vår støtte til Høyres Leif Erik Egaas som varaordfører. Da er det jammen på sin plass å forene kameratene, rulle opp de røde strømpene, tenne opplysningens fakkel (og samtidig brenne et par BHer), marsjere til barrikadene med knyttet neve, og gå til kamp med tastaturet og den frie presse som våpen!
For å starte med den overordnede parolen, nemlig SV sitt prinsipprogram. Her er sosialismen den illrøde tråden i våre fem hovedoppgaver:
* Å bekjempe klasseforskjeller
* Å skape en framtid som er økologisk bærekraftig
* Å styrke demokratiet
* Å sikre likestilling og frihet, uavhengig av kjønn, seksualitet og kjønnsidentitet
* Å omfordele makt og ressurser i arbeidet for global rettferdighet
Oppsummert er SV sine verdier tuftet på fellesskap, solidaritet og toleranse, noe lokallaget i Eigersund er tro mot. Selv om innledningen kan lyde noe revolusjonær, så er det ikke denne metoden Eigersund SV benytter for å fremme de gode sosialistiske og feministiske sakene. En demokratisk sosialisme synes å være noe fredeligere, og gjennomslagskraften må man derfor finne i den åpne politiske konkurransen. Det er nettopp dette Eigersund SV har gjort. Prinsipprogrammet og vårt eget lokale arbeidsprogram sier ingenting om hvem vi skal stemme på som varaordfører, de sier derimot noe om sakene vi skal fronte. Gjennom å gi vår stemme til Leif Erik Egaas som varaordfører, sikret vi flertall for en avtale som utelukkende består av 16 punkt diktert av en gjeng raddiser. Her bør Misje og eventuelle andre misfornøyde folkevalgte spesielt merke seg punkt 15 og 16:
* I øvrige saker står partiene fritt til å stemme i tråd med egen overbevisning.
* Samtlige partier som er representert i kommunestyret inviteres til brede prosesser i forbindelse med budsjettbehandling i høstsemesteret.
Misje burde kanskje i sitt leserinnlegg ha kalt May-Sissel Nodland for gulgrønn, og ikke rødgrønn? Dessuten er det til tider svært vanskelig å spore noen form for sosialistisk forankring i Senterpartiet her lokalt.
Kristin Fardal Hovland
Avtalen gir altså ikke «bare» gjennomslag for mer sosialisme og likestilling, men åpner i tillegg opp for et bredt demokrati der sakers utfall ikke er bestemt lenge før debatten starter. En slik avtale er etter min oppfatning verdt en varaordfører fra borgerskapet i bytte!
Det skal også sies at SV først og fremst søkte et rent rødgrønt flertall, men at Senterpartiet ikke ville gå videre med samtaler uten KrF ved sin side. Misje burde kanskje i sitt leserinnlegg ha kalt May-Sissel Nodland for gulgrønn, og ikke rødgrønn? Dessuten er det til tider svært vanskelig å spore noen form for sosialistisk forankring i Senterpartiet her lokalt: Én av partiets tre representanter i kommunestyret stemte imot (sammen med hele Frp) å bosette flyktninger i Eigersund i 2019. I saken om flagging med regnbueflagget stemte samtlige av Senterpartiet sine representanter i kommunestyret imot. Med dette i mente så er det slett ikke sikkert at et rødgrønt flertall ville sikret flere rødgrønne saker. Og dessuten: Dersom vi, i demokratiets og likestillingens navn som Misje bedyrer, skulle stemt på varaordfører etter oppslutning og kjønn, så burde jo stemmen vår tilfalt Frp sin kandidat! Det scenariet utbroderes ikke nærmere her.
Vi ønsker et samfunn for de mange – ikke for de få. Et samfunn preget av fellesskap, solidaritet og toleranse. God gammeldags sosialisme og likestilling! Denne gangen skulle det vise seg at verken varaordførers politiske tilhørighet eller kjønnsidentitet står i veien for å gå flere skritt i riktig retning. Derfor står proletarene og meg samlet, og med rak rygg, bak vår stemmegivning i posisjonsfordelingen.
Kamerat Kristin Fardal Hovland, SV
(Teksten stod på trykk i Dalane Tidende 25. oktober 2019)