Ungdom i Rogaland som står på terskelen til arbeidslivet, møter en ørken i stedet for et marked i overflod med arbeid til alle. Det er alvorlig, fordi arbeid har i seg selv en verdi som er større enn summen av tjenestelevering, produksjon og fortjeneste. Arbeid er selvverd, identitet, sosial arena, arbeid er selvutvikling, utfoldelse, mestring og trygghet. Arbeid er, gitt ordentlige rammer, helsebringende. Per Fugelli har pekt på fem slike helsebringende faktorer ved arbeidet: trygghet, trivsel, mening, verdighet og fellesskapsfølelse. Den politiske verdien av å sørge for arbeid er derfor større enn det som kan måles direkte i kroner og øre - det handler om å legge til rette for et godt liv for den enkelte.
Nylig publiserte Statistisk sentralbyrå sesongjusterte tall for Arbeidskraftundersøkelsen, der det går frem at om lag 124 000 nordmenn, 4,5% av arbeidsstyrken, er arbeidsledige. Størst økning er det blant de under 25. Unge mennesker, og spesielt unge menn, havner utenfor arbeidsmarkedet. SV ønsker en ungdomsgaranti som sikrer ungdom under 25 år rett til tiltak eller annen arbeidsrettet hjelp innen 90 dager. Målrettede tiltak for unge arbeidsledige er tvingende nødvendig akkurat nå.
SVs alternative statsbudsjett for fjoråret hadde navnet “Dele for å skape”. Der la vi til grunn omfordeling som førsteprioritering, og for arbeidslivets del ønsket vi å bruke ressurser på kortere arbeidstid, rett til heltid og en halvtime kortere arbeidstid for begge foreldre de første månedene barn er i barnehagen. Det er en politikk for mer likestilling, for bedre liv for den enkelte. I andre enden får man arbeidsfolk som trives, som føler et eierskap til arbeidsplassen og lokalsamfunnet, og som er trygge. Det er å dele for å skape.
Regjeringen Solberg har i løpet av to år gått til krig mot arbeidsmiljøloven, og er godt i gang med å strupe kommuneøkonomien rundt om i landet ved å unngå å kompensere for den sviktende skatteinngangen i 2015. Det har konsekvenser for kommunenes evne til å tilby gode velferdsordninger, og kombinert med lavkonjunktur i oljebransjen står vi overfor utfordringer det kan bli vanskelig å takle. I Eigersund har vi det siste året sett flere eksempler på sentraliseringsproblematikken som til stadighet truer lokale arbeidsplasser: Nedbyggingen av sykehuset, 17 truede arbeidsplasser ved NAV, havnekontoret som til sist ble reddet, (dog av sentraliseringstilhengere som i prinsippet er forkjempere for større enheter), samt flytting av tingretten. Parallelt med dette diskuteres det hvordan vi kan skape næringsvekst og arbeidsplasser som er forlokkende for kommunens unge og lovende. SV er i mot sentralisering og opprettelse av større enheter kun for sentraliseringen og størrelsens skyld. Eller enda verre: Som et ledd i en plan om å lage attraktive enheter for private velferdsprofitører.
Tilliten må tilbake til de ansatte. New Public Management har vært ødeleggende for kvaliteten på velferdstjenestene, og det er ikke overraskende. Rapporteringskrav, kontroll og målstyring overstyrer fagpersoners mulighet til å ta fornuftige beslutninger i arbeidstida. Det kommer stadig historier fra omsorgssektoren, der omsorgsarbeidere fanges av stoppeklokka og må haste fra pasient til pasient uten å få gjort en tilfredsstillende jobb der det trengs mest. Snakk om trygghet, trivsel, mening, verdighet og fellesskapsfølelse. I Eigersund har vi iverksatt omorganisering av helse- og omsorgssektoren der de ansatte ikke i tilstrekkelig grad har vært involvert i utforming av arbeidsdagen i møte med endringer og omstillinger. SV påpekte i et leserinnlegg i Dalane Tidende hvordan prosessen i seg selv var gjort på en uryddig måte, og fikk mange støtteerklæringer i kjølvannet av det.
SV står som garantist mot privatisering og konkurranseutsetting av de viktige velferdstjenestene. I Eigersund har vi inngått samarbeidsavtale med Fagforbundet som garanterer dem deltakelse og uttalelsesrett ved alle våre gruppemøter, når arbeidspolitiske spørsmål skal opp. Fagforbundets organ Fagbladet har rapportert om en 60% økning i antall plasser på sykehjem som drives av private, profittdrevne selskaper. Det er dramatisk, spesielt med tanke på lønns- og arbeidsvilkårene de ansatte i slike selskaper utsettes for. Samme publikasjon melder om at hjelpepleierne som arbeider for slike selskaper har lavere grunnlønn, mellom 60 og 80 000 kroner lavere enn i kommunalt drevne sykehjem. I tillegg er lønnsutviklingen dårligere, samtidig som tilleggene for kveld, natt og helgearbeid er lavere. Hjelpepleiere i privat sektor fikk 0 kroner i sentralt tillegg i lønnsforhandlingene i år, mens de som hører til den kommunale tariffen i Oslo kommune fikk 7200 kroner. Ofte ansettes også hjelpepleiere med dårligere pensjonsordninger i profittdrevne sykehjem. Velferdsprofitørene vet å sko seg. Høyresiden lener seg tilbake og viser til at markedskreftene styrer. Det er en helt utrolig holdning til et komplekst problem.
Arbeid gir trygghet, trivsel, mening, verdighet og fellesskapsfølelse. Men forutsetningen er trygghet, ordnede forhold og tillit. Den garantien kan SV gi.
Halvor Ø. Thengs