Hopp til innhold

SV kunne dessverre ikke delta på idrettsdebatten 24. august, men her er Halvor Ø. Thengs sin appell.

Vi er kanskje enige om det meste i dag. Vi er enige om at alle mennesker skal ha mulighet til å delta i idrett og være fysisk aktive gjennom hele livet. Vi er enige om at fysisk aktivitet og idrett styrker den psykiske og fysiske helsen for den enkelte, og skaper samhold og glede for fellesskapet. Vi er enige om vi må jobbe for å oppgradere parker og turområder med aktivitetsmuligheter som for eksempel klatrevegger, treningsapparater, isbaner og så videre. Dette er vi enige om, det ville vært helt utrolig om vi var uenige.

Det er viktig at vi som samfunn legger til rette for at alle får være med, uansett økonomisk bakgrunn.

Det er over 92000 barn og unge i Norge som i dag lever i familier med vedvarende lav inntekt. Når denne vedvarende lave inntekten skal fordeles, kommer ikke alltid idrett høyest på lista, og det at vi sitter begeistret og jubler for idretten fungerer strengt tatt bare kontraproduktivt for de som ikke får være med. Derfor er det viktig at vi som samfunn legger til rette for at alle får være med, uansett økonomisk bakgrunn. Det er en dyr investering, og jeg vil gjerne ta diskusjonen rundt hvor mye penger en kommune eller en stat bør bruke på idrett, men for de som faller utenfor er det en enormt god investering å sørge for at man får muligheten til å bli en del av et fellesskap og drive med idrett hvis man vil det.

Studier viser at fysisk aktivitet har positiv innvirkning på både psykisk og fysisk helse, men også læringsutbytte og læringsmiljø.

Som et tiltak for å sikre fysisk aktivitet for alle, la SV i vår sammen med representanter fra Ap, Krf, Sp og MDG frem et forslag som ba Stortinget sikre at alle elever får en time fysisk aktivitet i skolen. Det forslaget ble stemt ned av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre. Og det er synd, siden det allerede har vært gjort mange vellykkede forsøk med fysisk aktivitet i skolen. I 2017 er det 30 skoler som kjører slike forsøk, og studier viser at fysisk aktivitet har positiv innvirkning på både psykisk og fysisk helse, men også læringsutbytte og læringsmiljø. Og fysisk aktivitet i skolen er et fordelingstiltak, i den forstand at alle får delta, og alle har utbytte av det.

SVs skolepolitikk henger sammen med idrettspolitikken. Vi ønsker oss en fremtidsskole der man virkelig ser sammenhengen mellom læring, kosthold og fysisk aktivitet. Vi ønsker oss et politisk fellesskap der man slutter å gjøre narr av skolemat og frukt, og begynner å forholde seg til det faktum at ernæring, aktivitet og læring henger sammen. Sammen med gode rammevilkår for frivillige lag og foreninger, samt ordninger som sikrer at alle, uavhengig av inntekt og bakgrunn, får være med i organisert idrett, kan vi få til mye på idrettsfronten.

Idrettspolitikk handler om fordeling.

Virkemidlene for å nå god folkehelse, gode rammevilkår for frivillig innsats og et variert idrettstilbud handler om penger og vilje. Jeg regner med at vi kommer til å snakke om Lagårdshallen, og det fordrer en mer prinsipiell debatt som jeg håper vi kan ta i kveld: All den tid vi er enige om at mer idrett, mer aktivitet og mer folkehelse er bra, hvor går grensa for hvor store ressurser vi bør bruke på det? Vi stemte mot Lagårdshallen, fordi vi syntes regninga kommunen må ta hvert år ble for høy. Vi kommer helt sikkert til å snakke om en svømmehall også. Bør vi investere i den dybden som trengs for at Norges mest aktive miljø for undervannsrugby kan holde på med idretten sin i gode, tilrettelagte lokaler? Hvor er balansegangen mellom kommunal pengebruk og glimrende sosioøkonomisk gode tiltak som forbedrer folkehelsa?

All investering i folkehelse gir gevinst. De beste investeringene sørger for at flest mulig får delta.

Idrettspolitikk handler om fordeling. Det er, for alle praktiske formål, nærmest obligatorisk for barn å unge å være med i idrett. Og da snakker jeg ikke om fysisk helse primært, men om det sosiale og det som handler om tilhørighet i et fellesskap. Samtidig er idrett veldig dyrt. Det er dyrt med kontingenter, forsikringer, utstyr og turer. Samtidig står mange, og stadig flere under denne regjeringen, overfor et vanskelig valg når man har lite penger. Hvor skal det kuttes? Det er vanskelig å sitte ved kjøkkenbordet og forsvare å betale en dyr kontingent og dyrt utstyr, når pengene så vidt strekker til som det er. Ironisk nok, når vi legger så mye vekt på verdien av fysisk aktivitet og fellesskap i idrett, skaper vi også forskjeller når noen ikke får delta.

SV ønsker konkrete tiltak som sikrer alle tilgang til organisert idrett. Det kan handle om lavere kontingent, som rent konkret gjør det enklere for familier å slippe å velge bort idretten, men det må også handle om et skifte i hvordan vi ser på fysisk aktivitet knyttet opp mot læring og psykisk helse. All investering i folkehelse gir gevinst. De beste investeringene sørger for at flest mulig får delta.

Ungdom i Rogaland som står på terskelen til arbeidslivet, møter en ørken i stedet for et marked i overflod med arbeid til alle. Det er alvorlig, fordi arbeid har i seg selv en verdi som er større enn summen av tjenestelevering, produksjon og fortjeneste. Arbeid er selvverd, identitet, sosial arena, arbeid er selvutvikling, utfoldelse, mestring og trygghet. Arbeid er, gitt ordentlige rammer, helsebringende. Per Fugelli har pekt på fem slike helsebringende faktorer ved arbeidet: trygghet, trivsel, mening, verdighet og fellesskapsfølelse. Den politiske verdien av å sørge for arbeid er derfor større enn det som kan måles direkte i kroner og øre - det handler om å legge til rette for et godt liv for den enkelte.

Nylig publiserte Statistisk sentralbyrå sesongjusterte tall for Arbeidskraftundersøkelsen, der det går frem at om lag 124 000 nordmenn, 4,5% av arbeidsstyrken, er arbeidsledige. Størst økning er det blant de under 25. Unge mennesker, og spesielt unge menn, havner utenfor arbeidsmarkedet. SV ønsker en ungdomsgaranti som sikrer ungdom under 25 år rett til tiltak eller annen arbeidsrettet hjelp innen 90 dager. Målrettede tiltak for unge arbeidsledige er tvingende nødvendig akkurat nå.

SVs alternative statsbudsjett for fjoråret hadde navnet “Dele for å skape”. Der la vi til grunn omfordeling som førsteprioritering, og for arbeidslivets del ønsket vi å bruke ressurser på kortere arbeidstid, rett til heltid og en halvtime kortere arbeidstid for begge foreldre de første månedene barn er i barnehagen. Det er en politikk for mer likestilling, for bedre liv for den enkelte. I andre enden får man arbeidsfolk som trives, som føler et eierskap til arbeidsplassen og lokalsamfunnet, og som er trygge. Det er å dele for å skape.

Regjeringen Solberg har i løpet av to år gått til krig mot arbeidsmiljøloven, og er godt i gang med å strupe kommuneøkonomien rundt om i landet ved å unngå å kompensere for den sviktende skatteinngangen i 2015. Det har konsekvenser for kommunenes evne til å tilby gode velferdsordninger, og kombinert med lavkonjunktur i oljebransjen står vi overfor utfordringer det kan bli vanskelig å takle. I Eigersund har vi det siste året sett flere eksempler på sentraliseringsproblematikken som til stadighet truer lokale arbeidsplasser: Nedbyggingen av sykehuset, 17 truede arbeidsplasser ved NAV, havnekontoret som til sist ble reddet, (dog av sentraliseringstilhengere som i prinsippet er forkjempere for større enheter), samt flytting av tingretten. Parallelt med dette diskuteres det hvordan vi kan skape næringsvekst og arbeidsplasser som er forlokkende for kommunens unge og lovende. SV er i mot sentralisering og opprettelse av større enheter kun for sentraliseringen og størrelsens skyld. Eller enda verre: Som et ledd i en plan om å lage attraktive enheter for private velferdsprofitører.

Tilliten må tilbake til de ansatte. New Public Management har vært ødeleggende for kvaliteten på velferdstjenestene, og det er ikke overraskende. Rapporteringskrav, kontroll og målstyring overstyrer fagpersoners mulighet til å ta fornuftige beslutninger i arbeidstida. Det kommer stadig historier fra omsorgssektoren, der omsorgsarbeidere fanges av stoppeklokka og må haste fra pasient til pasient uten å få gjort en tilfredsstillende jobb der det trengs mest. Snakk om trygghet, trivsel, mening, verdighet og fellesskapsfølelse. I Eigersund har vi iverksatt omorganisering av helse- og omsorgssektoren der de ansatte ikke i tilstrekkelig grad har vært involvert i utforming av arbeidsdagen i møte med endringer og omstillinger. SV påpekte i et leserinnlegg i Dalane Tidende hvordan prosessen i seg selv var gjort på en uryddig måte, og fikk mange støtteerklæringer i kjølvannet av det.

SV står som garantist mot privatisering og konkurranseutsetting av de viktige velferdstjenestene. I Eigersund har vi inngått samarbeidsavtale med Fagforbundet som garanterer dem deltakelse og uttalelsesrett ved alle våre gruppemøter, når arbeidspolitiske spørsmål skal opp. Fagforbundets organ Fagbladet har rapportert om en 60% økning i antall plasser på sykehjem som drives av private, profittdrevne selskaper. Det er dramatisk, spesielt med tanke på lønns- og arbeidsvilkårene de ansatte i slike selskaper utsettes for. Samme publikasjon melder om at hjelpepleierne som arbeider for slike selskaper har lavere grunnlønn, mellom 60 og 80 000 kroner lavere enn i kommunalt drevne sykehjem. I tillegg er lønnsutviklingen dårligere, samtidig som tilleggene for kveld, natt og helgearbeid er lavere. Hjelpepleiere i privat sektor fikk 0 kroner i sentralt tillegg i lønnsforhandlingene i år, mens de som hører til den kommunale tariffen i Oslo kommune fikk 7200 kroner. Ofte ansettes også hjelpepleiere med dårligere pensjonsordninger i profittdrevne sykehjem. Velferdsprofitørene vet å sko seg. Høyresiden lener seg tilbake og viser til at markedskreftene styrer. Det er en helt utrolig holdning til et komplekst problem.

Arbeid gir trygghet, trivsel, mening, verdighet og fellesskapsfølelse. Men forutsetningen er trygghet, ordnede forhold og tillit. Den garantien kan SV gi.

Halvor Ø. Thengs