Hopp til innhold

Stikkord: Halvor Østerman Thengs

Publisert

SV kunne dessverre ikke delta på idrettsdebatten 24. august, men her er Halvor Ø. Thengs sin appell.

Vi er kanskje enige om det meste i dag. Vi er enige om at alle mennesker skal ha mulighet til å delta i idrett og være fysisk aktive gjennom hele livet. Vi er enige om at fysisk aktivitet og idrett styrker den psykiske og fysiske helsen for den enkelte, og skaper samhold og glede for fellesskapet. Vi er enige om vi må jobbe for å oppgradere parker og turområder med aktivitetsmuligheter som for eksempel klatrevegger, treningsapparater, isbaner og så videre. Dette er vi enige om, det ville vært helt utrolig om vi var uenige.

Det er viktig at vi som samfunn legger til rette for at alle får være med, uansett økonomisk bakgrunn.

Det er over 92000 barn og unge i Norge som i dag lever i familier med vedvarende lav inntekt. Når denne vedvarende lave inntekten skal fordeles, kommer ikke alltid idrett høyest på lista, og det at vi sitter begeistret og jubler for idretten fungerer strengt tatt bare kontraproduktivt for de som ikke får være med. Derfor er det viktig at vi som samfunn legger til rette for at alle får være med, uansett økonomisk bakgrunn. Det er en dyr investering, og jeg vil gjerne ta diskusjonen rundt hvor mye penger en kommune eller en stat bør bruke på idrett, men for de som faller utenfor er det en enormt god investering å sørge for at man får muligheten til å bli en del av et fellesskap og drive med idrett hvis man vil det.

Studier viser at fysisk aktivitet har positiv innvirkning på både psykisk og fysisk helse, men også læringsutbytte og læringsmiljø.

Som et tiltak for å sikre fysisk aktivitet for alle, la SV i vår sammen med representanter fra Ap, Krf, Sp og MDG frem et forslag som ba Stortinget sikre at alle elever får en time fysisk aktivitet i skolen. Det forslaget ble stemt ned av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre. Og det er synd, siden det allerede har vært gjort mange vellykkede forsøk med fysisk aktivitet i skolen. I 2017 er det 30 skoler som kjører slike forsøk, og studier viser at fysisk aktivitet har positiv innvirkning på både psykisk og fysisk helse, men også læringsutbytte og læringsmiljø. Og fysisk aktivitet i skolen er et fordelingstiltak, i den forstand at alle får delta, og alle har utbytte av det.

SVs skolepolitikk henger sammen med idrettspolitikken. Vi ønsker oss en fremtidsskole der man virkelig ser sammenhengen mellom læring, kosthold og fysisk aktivitet. Vi ønsker oss et politisk fellesskap der man slutter å gjøre narr av skolemat og frukt, og begynner å forholde seg til det faktum at ernæring, aktivitet og læring henger sammen. Sammen med gode rammevilkår for frivillige lag og foreninger, samt ordninger som sikrer at alle, uavhengig av inntekt og bakgrunn, får være med i organisert idrett, kan vi få til mye på idrettsfronten.

Idrettspolitikk handler om fordeling.

Virkemidlene for å nå god folkehelse, gode rammevilkår for frivillig innsats og et variert idrettstilbud handler om penger og vilje. Jeg regner med at vi kommer til å snakke om Lagårdshallen, og det fordrer en mer prinsipiell debatt som jeg håper vi kan ta i kveld: All den tid vi er enige om at mer idrett, mer aktivitet og mer folkehelse er bra, hvor går grensa for hvor store ressurser vi bør bruke på det? Vi stemte mot Lagårdshallen, fordi vi syntes regninga kommunen må ta hvert år ble for høy. Vi kommer helt sikkert til å snakke om en svømmehall også. Bør vi investere i den dybden som trengs for at Norges mest aktive miljø for undervannsrugby kan holde på med idretten sin i gode, tilrettelagte lokaler? Hvor er balansegangen mellom kommunal pengebruk og glimrende sosioøkonomisk gode tiltak som forbedrer folkehelsa?

All investering i folkehelse gir gevinst. De beste investeringene sørger for at flest mulig får delta.

Idrettspolitikk handler om fordeling. Det er, for alle praktiske formål, nærmest obligatorisk for barn å unge å være med i idrett. Og da snakker jeg ikke om fysisk helse primært, men om det sosiale og det som handler om tilhørighet i et fellesskap. Samtidig er idrett veldig dyrt. Det er dyrt med kontingenter, forsikringer, utstyr og turer. Samtidig står mange, og stadig flere under denne regjeringen, overfor et vanskelig valg når man har lite penger. Hvor skal det kuttes? Det er vanskelig å sitte ved kjøkkenbordet og forsvare å betale en dyr kontingent og dyrt utstyr, når pengene så vidt strekker til som det er. Ironisk nok, når vi legger så mye vekt på verdien av fysisk aktivitet og fellesskap i idrett, skaper vi også forskjeller når noen ikke får delta.

SV ønsker konkrete tiltak som sikrer alle tilgang til organisert idrett. Det kan handle om lavere kontingent, som rent konkret gjør det enklere for familier å slippe å velge bort idretten, men det må også handle om et skifte i hvordan vi ser på fysisk aktivitet knyttet opp mot læring og psykisk helse. All investering i folkehelse gir gevinst. De beste investeringene sørger for at flest mulig får delta.

Publisert

Halvor Ø. Thengs var SVs appellant 1. mai i Egersund. Les hele talen her.

I verdens beste bokserie for fans av nerdete fantasylitteratur beskrives fattigdom på følgende måte: Dersom du er fattig, har du bare råd til billige sko som slites fort. Rike har råd til dyre sko som varer lenge. Når du til stadighet må kjøpe nye sko, blir kostnaden ved å være fattig større enn den er for den rike. Det er, med andre ord, billigere å være rik.

Men bare for å ha sagt det: Ettersom sålene slites fortere på billigskoene, har fattige folk bedre bakkekontakt enn rikfolk som svever avgårde på sine dyre, tykke såler uten sans for det virkelige liv.

Folk flest foretrekker såler de kan gå på uten å ødelegge beina.

Denne appellen skal imidlertid ikke handle om å romantisere fattigdom og bakkekontakt. I boka er det politimannen Sam Vimes som foretrekker de billige sålene, slik at han til enhver tid kan vite hvor han er ved å kjenne etter på brosteinen under føttene. Folk flest foretrekker såler de kan gå på uten å ødelegge beina.

I Dalane bor det 282 barn i familier med lav inntekt. I hele Norge er det ca 100 000 barn i fattige familier i dag. Regjeringen har sørget for at forskjellene i Norge øker. Ikke bare litt, heller. I 2014 og 2015 fikk de 0,1 prosentene med høyest formue et gjennomsnittlig skattekutt på 298 000 kroner. De med minst formue fikk til sammenligning 1300 kroner. 298 000 - og 1300.

Det gjør noe med tilliten i et land der de aller aller rikeste har aller aller mest, og de med aller minst får stadig mindre.

Regjeringen har kuttet i barnetillegget for uføre, og i tillegg har boligprisveksten og økende arbeidsledighet ført til at tilværelsen for en god del mennesker er betydelig verre enn den var før. Det er farlig for et samfunn å ha for store forskjeller mellom folk. Det gjør noe med tilliten i et land der de aller aller rikeste har aller aller mest, og de med aller minst får stadig mindre. Det lever altså 100 000 barn i fattige familier i Norge i dag. Det er ikke greit.

Til høsten skal vi sørge for at statsminister Erna Solberg får avløsning. Da blir ett av de aller viktigste prosjektene å sørge for at forskjellene mellom fattig og rik nok en gang minker, slik de gjorde det under den rødgrønne regjeringen sist. Vi må sørge for at barnetrygden heves. Barnetrygden har stått på stedet hvil siden 1996 - det er på tide at den blir en del av det 21. århundre og prisjusteres årlig. Det er også en fenomenalt dårlig idé å behovsprøve barnetrygden, i alle fall om en ønsker å jobbe for arbeidslinja. Ved å behovsprøve barnetrygden blir det mindre lønnsomt for foreldre å øke sin egen inntekt, og fattige foreldre kan føle svakere motiv for å komme inn i arbeidslivet. En bauta i norsk politikk advarte nylig mot behovsprøving, og sa at det kunne føre til at flere ble værende i fattigdom. Hvem var den bautaen? Kåre Willoch!

Barnetrygden er så uendelig fin, fordi den flyter oppå inntektsgivende arbeid. Den er universell, for fattig og for rik, og er det noe vi trenger i et samfunn der forskjellene øker, er det ordninger som sørger for tillit mellom folk. Ordninger som ikke åpner for mer byråkrati, mer skjønnsmessige og kanskje urettferdige vurderinger. Vi trenger barnetrygden, og til 20. årsjubileet for siste prisjustering i år må vi sørge for å få valgt inn partier som ønsker å heve den!

Når vi betaler skatt til felles velferd, er det pokker meg ikke for mye forlangt å forvente at pengene går til felles velferd.

Så må vi også sørge for å bruke velferdskronene våre på faktisk velferd, og ikke på fylle lommene til private kommersielle aktører. Utbytte i barnehagesektoren, skyhøye styrehonorarer og salg av tjenester til søsterselskaper som tar kunstig høye priser er å flytte skattepengene våre over til privat profitt. Private ideelle barnehager er et viktig tilskudd til barnehagefloraen, men private kommersielle barnehager er ugresset som må lukes bort. Jeg får vondt i magen når jeg leser at Benn Eidissen og Even Carlsen, mennene bak Norlandia Care Group som eier over 100 barnehager, får 250 millioner kroner HVER når de selger seg ut av konsernet de bygde opp på mine og dine skattekroner.

Velferdstjenester som skattefinansieres skal ikke gjøre noen få mennesker styrtrike - de skal drive med velferd, velferd og velferd! Når vi betaler skatt til felles velferd, er det pokker meg ikke for mye forlangt å forvente at pengene går til felles velferd.

I verdens beste bokserie for fans av nerdete fantasylitteratur går Sam Vimes rundt på sine slitte billigsko i hovedstaden. Det er en by der tilliten mellom folk er - om mulig - på minusnivå. Ingen stoler på hverandre, rundt ethvert hjørne kan det vente en desperat raner som ikke har spist på flere dager, eller en glatt forretningsmann ute etter å vri de siste kronene fra lommeboka di. Det er et samfunn som fungerer på pur faen, for det er ingen systemer i sving for å sørge for et minimum av offentlig velferd, og det gjør noe med tilliten mellom folk, for å si det slik.

Jeg vil leve i et samfunn der forskjellene mellom folk minker, der universelle ordninger forblir universelle ordninger og der pengene vi betaler inn til vår felles velferd faktisk omdannes til felles velferd.

Gratulerer med dagen. Takk for oppmerksomheten.