SVs hovedtaler Halvor Ø. Thengs koblet klimakrisen til arbeidernes kamp. Her kan du lese hele talen han holdt 1. mai i Egersund.
Jeg har arvet ei motorsag etter faren min. For en som størstedelen av livet har befattet seg med sluttproduktet av skog, ark med bokstaver, innebar det en omstilling for meg å få det hele og fulle ansvaret for å skaffe fyringsved til gården hjemme på Tengs. Først og fremst fordi jeg ikke fikk svev på saga. Og jeg er vant til å feilsøke, men her? Her trengte jeg hjelp, og heldigvis får man stort sett hjelp hvis man spør.
Så jeg dro ned til Bøe i Strandgaten, for jeg trodde pappa hadde kjøpt saga si der. Det hadde han ikke, men jeg fikk hjelp til å bytte tennplugg. Vi fikk ikke saga i gang, men kanskje den var kjøpt på Felleskjøpet, sa han. Så jeg dro til Felleskjøpet. Den var ikke kjøpt der heller, men kom nå hit med den, sa han, så får vi sett på den. Det viste seg at luftfilteret var nokså tett, og etterpå sveiv den som ei klokke. Du har sag i mange år med denne. Men stikk innom Seglem, sa han, for det er de som fører Husqvarna. Så jeg dro til Seglem. Kjedet var litt for løst på sverdet, så jeg fikk et lynkurs i hvordan man strammer sånt, pluss noen gode tips om vedlikeholdsfrekvens og sikker bruk. Hvor mye skylder jeg, spurte jeg. Nei, det går fint, men stikk nå innom her når du trenger noe. Saga er 100%, den.
Omstilling er vanskelig. Men omstilling er også en prosess som blir best i samarbeid. Beviset mitt ligger i striesekker og tørker hjemme på gården, og kan brukes til oppvarming om et par år.
Min omstilling er tålmodig og saktegående. Foran rådhuset 22. mars stod det en mengde ungdommer som ikke er like tålmodige. Heldigvis.
– Hva vil vi ha? spurte de.
– Klimatiltak som virker.
– Når vil vi ha dem?
– Nå.
Det er lett å skryte av engasjementet til klimastreikende ungdom før vi humrer litt og rister på hodet og går tilbake til hverdagen som tross alt sjelden består av radikale omveltninger. Men historien vil i så fall dømme oss hardt. Omstillingen til et samfunn som ikke bare reduserer skaden vi gjør på planeten, men som gradvis gjør planeten friskere, kan ikke være tålmodig og saktegående. Og den må være tuftet på samarbeid. For på 1. mai feirer vi det fineste med Norge. Ikke fjorder og fjell. Men sterke felleskap og små forskjeller. Men dagen er også en kampdag. For nå er det fineste med Norge truet, og verden har formidable utfordringer foran seg.
Så gratulerer med dagen til oss alle. Gratulerer med dagen til et Arbeiderparti som har tatt et standpunkt for miljøet og for det maritime næringslivet i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Og gratulerer med dagen til de som protesterer på det kraftigste mot nettopp det vedtaket, fordi de frykter for arbeidsplassene sine.
Klimakrisen er ikke vår tids største utfordring.
Den største utfordringen verden står overfor er å klare å gjøre kloden beboelig i fremtiden både med tanke på miljøet og med tanke på de som skal leve og arbeide på den. Miljø og fordeling, grønt og rødt, er gjensidig avhengige størrelser. Klimaspørsmålet er vel så mye et spørsmål om økonomi, ressurser og fordeling som det er et miljøspørsmål.
Klimaspørsmålet er for det første et sikkerhetsspørsmål: Klimaflyktninger og ressursmangel utgjør et sikkerhetspolitisk problem i global skala. Klimaspørsmålet er et arbeidsspørsmål: Hvordan opprettholder man sysselsettingen når man skal slippe ut en brøkdel så mye CO2 som i dag? Og klimaspørsmålet er et fordelingsspørsmål: Dersom alle skal ha samme muligheter til å slippe ut CO2, gitt at man lykkes med fordeling i global skala, innebærer det to ting: 1) En radikal omfordeling av ressurser på verdensbasis, og 2) teknologiske fremskritt av massiv art. Den typen omstilling krever samarbeid, og den krever kanskje også at vi stiller et viktig spørsmål: Har vi rett til å utvinne all vår olje og gass? Senere i denne talen kommer jeg til å kritisere spørsmål som stilles uten å foreslå et svar, så her kommer et tydelig et: Nei, vi har ikke en selvstendig og isolert rett til å utvinne all olje og gass på norsk sokkel, gitt at vi tar klimautfordringen på ansvar.
Høyresida er opptatt av å fortelle historien om hvor lite Norge er, og om hvor ubetydelig våre tiltak er i global skala. Utslippene lokalt betyr fint lite for kloden som sådan, sier de. Men vet du hva? Alle utslipp er lokale. Og løsningene er også lokale. Den glupingen som finner en genial måte å løse klimakrisen på, er også den som kommer til å tjene seg rikest de neste par hundre årene. Norge skal ikke vri næring og verdiskaping bort fra fossile energikilder bare med utgangspunkt i miljøargumentet. Vi skal også gjøre det fordi det er det som kommer til å sikre et trygt og godt arbeidsliv i fremtiden. Vi skal omstille fordi det motsatte vil være å spille hasard med arbeidsplassene til folk. Vi skal gjøre det både på grunn av det røde og det grønne argumentet.
Vi trenger å gjenreise den aktive næringspolitikken, det aktive statlige eierskapet som har muskler nok til å satse på ny industri og nye arbeidsplasser. Kompetansen som finnes i olje- og gassektoren er verdens beste omstillingsfortrinn, gitt at vi jobber på lag mot et mål: en klimavennlig fremtid. Og vi må sørge for at alle blir med på laget, med bunnsolide etter- og videreutdanningsordninger for de som har jobbet hardt for det samfunnet vi har i dag.
For arbeidsfolk trenger også en morgendag. Ambisjonen for ethvert samfunn må være at flest mulig avslutter arbeidslivet som alderspensjonister, ikke som utslitte uføre etter en arbeidskarriere preget av rovdrift på arbeidstid og arbeidsvilkår. Jeg vil derfor bruke litt tid på å gå i rette med en fortelling som trenger korrigering. Den kommer fra høyresida, og den går slik: Velferdsstaten er ikke bærekraftig med mindre folk jobber lenger, og vi må derfor bygge ned velferdsordninger arbeidsfolk har kjempet for i flere tiår.
Denne fortellingen må vi gå i rette med hver dag, hver gang den fremføres og i hver sammenheng den brukes som argument for å ta grep som innebærer mer marked og mindre fellesskap, som innebærer privatisering over gode fellsskapsløsninger og som innebærer en gradvis demontering av et byggverk arbeiderbevegelsen har konstruert over lang tid. Når de dytter denne fortellingen foran seg, lener Regjeringen seg på Perspektivmeldingen, stortingsmeldingen som legges frem hvert fjerde år og som prøver å skildre muligheter og utfordringer for norsk økonomi i et femtiårsperspektiv. Og når de går til angrep på velferdsstaten bruker Regjeringen nettopp Perspektivmeldingen, og problemet med det er at man legger til grunn at mye av veksten i fremtiden skal tas ut som økning i den private kjøpekraften. Det er ikke bærekraftig, verken for velferdsstaten eller for miljøet, men det er den typen retorikk som brukes for å legitimere angrep på de etablerte ordningene vi har i arbeidslivet.
La meg ta et eksempel: I år skal Hovedavtalen, den overordnede tariffavtalen for hovedorganisasjonene i arbeidslivet, reforhandles. I den anledning har Arbeidsgiverrådet, oppnevnt av Kommunal- og regionaldepartementet, nylig sendt inn anbefalinger der man blant annet utfordrer synet på medbestemmelse i arbeidslivet, og der man stiller spørsmål med verdien av en hovedavtale der arbeidsgivere og arbeidstakere er likeverdige parter. De har fått en god del berettiget kritikk for disse spørsmålene, men lederen for rådet har avvist at man har gått til angrep på prinsippene for medbestemmelse i Hovedavtalen. I stedet sier man at man bare har stilt en del prinsipielt viktige spørsmål.
Jeg må innrømme at jeg er møkk lei av den der “vi mener ingenting, men vi tillater oss å stille spørsmål”-metoden som på den ene siden fritar avsenderen for noe som helst ansvar for det som blir sagt, men som på den andre siden lar det henge igjen i lufta en tanke om at noe må vris, noe må gjøres, fordi status quo er ikke godt nok. Det er et ord for sånt. Det heter Overtons vindu, og handler kort fortalt om at vinduet for det som godtas av ytringer i offentligheten hele tiden er i endring. Det vi aksepterer som ytringer som er “innafor”, er altså i seg selv en kamp mellom ulike interesser. Så når Arbeidsgiverrådet tillater seg å stille noen spørsmål uten å ville ta ansvar for dem, så er det en politisk og retorisk handling i seg selv.
Spørsmål som: Er det riktig at arbeidsgiver må dele beslutningsmyndigheten med en motpart som ikke har det samme ansvaret for driften og utviklingen av virksomheten? Underforstått: Arbeidsgiver må få mer makt.
Eller spørsmål som: Hvordan må medbestemmelsesordningene være utformet for å bli et nyttig verktøy i en tid som krever dynamiske og fleksible organisasjoner? Underforstått: Arbeidstakerorganisasjonene hindrer dynamiske og fleksible prosesser.
Og spørsmål som, hør på dette: Er forhandling egnet som metode for å finne de gode løsningene? Ja, det spørsmålet har de også stilt, på en litt sånn uskyldig og tilforlatelig måte. Og sånt provoserer meg, som SVer, som tillitsvalgt, og som tilhenger av et arbeidsliv der man jobber sammen for å finne gode løsninger, og der man anerkjenner at enhver organisasjon består av interesser og saklig uenighet. Uenighetsfellesskapet er produktivt, det autoritære er destruktivt.
Medbestemmelsesbarometeret, som utarbeides av Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet, ble publisert 10. april i år. Det viser at 45% av de spurte mener at arbeidslivet utvikler seg i en mer autoritær retning, mens bare 10% mener at det er på en mer demokratisk vei. Og det er kanskje ikke så rart, når målstyringsregimer og bedriftsøkonomiske prinsipper syrer gjennom foretakene, selv de som er opprettet for å skape velferd, ikke skape overskudd.
Den omstillingen vi trenger på klimasiden fordrer et arbeidsliv med stadig sterkere fellesskap og med små forskjeller, ikke med politikk som gjør de rike rikere og de fattige fattigere, som øker maktpolariseringen og svekker tilliten mellom folk. Vi trenger 1. mai fordi vi trenger å minne hverandre på at det er fellesskapet som skal bygge fremtiden.
Hvis miljøspørsmålet var ei motorsag, var Greta Thunberg en gnistrende tennplugg. Resten av oss er biter i maskineriet som får kjedet til å gjøre jobben sin. Noe må vi kutte, men ut av en gammel stamme får man nye materialer vi kan bruke for å gjøre kloden i stand til å huse en flokk med mennesker som skal leve, arbeide og virke sammen.
Tusen takk for oppmerksomheten.
Halvor Østermann Thengs, SV