Hopp til innhold

– Vi kan få et varmere samfunn hvor de på toppen bidrar mer til fellesskapet.

– Vi kan få et varmere samfunn hvor de på toppen bidrar mer til fellesskapet.

SVs 1. mai-appellant er Joakim R. Ramsland fra Egersund. Han har plass i styret i Eigersund SV og i fylkesstyret til Rogaland SV.

– Jeg ble dratt inn i den politiske verden i 2016 med Brexit og valget av Donald Trump som president, sier 22-åringen som er født og oppvokst i Egersund, men som også har bodd deler av barndommen i Porsgrunn.

– Året etter var jeg student i Oslo, ble med i Sosialistisk Ungdom og fikk oppleve 1. mai-feiring på Youngstorget.

De flere tusen som hørte appeller og gikk i tog der gjorde inntrykk på ham.

– 1. mai er både en festdag og en kampdag. Vi skal sette pris på alt en kraftfull fagbevegele har oppnådd, men vi må også se framover.

Han påpeker at denne krisen som vi står i kommer til å gå over.

– Da har vi en unik mulighet til å bygge opp landet og økonomien vår igjen. Både når det gjelder det grønne skiftet som økonomien vår desperat trenger, men også til å skape et varmere samfunn hvor de på toppen bidrar mer til fellesskapet.

Årets markering av arbeidernes dag skjer i sosiale medier på grunn av restriksjonene knyttet til korona-epidemien. Fra klokken 12:00 kan du få med deg alle talene, sangene og musikken som vi alle forbinder med 1. mai på Facebook-sidene til Eigersund SV, Eigersund Arbeiderparti og LO Dalane. Arrangementet vises også på Dalane Tidendes nettsider.

SVs hovedtaler Halvor Ø. Thengs koblet klimakrisen til arbeidernes kamp. Her kan du lese hele talen han holdt 1. mai i Egersund.

Jeg har arvet ei motorsag etter faren min. For en som størstedelen av livet har befattet seg med sluttproduktet av skog, ark med bokstaver, innebar det en omstilling for meg å få det hele og fulle ansvaret for å skaffe fyringsved til gården hjemme på Tengs. Først og fremst fordi jeg ikke fikk svev på saga. Og jeg er vant til å feilsøke, men her? Her trengte jeg hjelp, og heldigvis får man stort sett hjelp hvis man spør.

Så jeg dro ned til Bøe i Strandgaten, for jeg trodde pappa hadde kjøpt saga si der. Det hadde han ikke, men jeg fikk hjelp til å bytte tennplugg. Vi fikk ikke saga i gang, men kanskje den var kjøpt på Felleskjøpet, sa han. Så jeg dro til Felleskjøpet. Den var ikke kjøpt der heller, men kom nå hit med den, sa han, så får vi sett på den. Det viste seg at luftfilteret var nokså tett, og etterpå sveiv den som ei klokke. Du har sag i mange år med denne. Men stikk innom Seglem, sa han, for det er de som fører Husqvarna. Så jeg dro til Seglem. Kjedet var litt for løst på sverdet, så jeg fikk et lynkurs i hvordan man strammer sånt, pluss noen gode tips om vedlikeholdsfrekvens og sikker bruk. Hvor mye skylder jeg, spurte jeg. Nei, det går fint, men stikk nå innom her når du trenger noe. Saga er 100%, den.

Omstilling er vanskelig. Men omstilling er også en prosess som blir best i samarbeid. Beviset mitt ligger i striesekker og tørker hjemme på gården, og kan brukes til oppvarming om et par år.

Min omstilling er tålmodig og saktegående. Foran rådhuset 22. mars stod det en mengde ungdommer som ikke er like tålmodige. Heldigvis.

– Hva vil vi ha? spurte de.
– Klimatiltak som virker.
– Når vil vi ha dem?
– Nå.

Det er lett å skryte av engasjementet til klimastreikende ungdom før vi humrer litt og rister på hodet og går tilbake til hverdagen som tross alt sjelden består av radikale omveltninger. Men historien vil i så fall dømme oss hardt. Omstillingen til et samfunn som ikke bare reduserer skaden vi gjør på planeten, men som gradvis gjør planeten friskere, kan ikke være tålmodig og saktegående. Og den må være tuftet på samarbeid. For på 1. mai feirer vi det fineste med Norge. Ikke fjorder og fjell. Men sterke felleskap og små forskjeller. Men dagen er også en kampdag. For nå er det fineste med Norge truet, og verden har formidable utfordringer foran seg.

Så gratulerer med dagen til oss alle. Gratulerer med dagen til et Arbeiderparti som har tatt et standpunkt for miljøet og for det maritime næringslivet i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Og gratulerer med dagen til de som protesterer på det kraftigste mot nettopp det vedtaket, fordi de frykter for arbeidsplassene sine.

Klimakrisen er ikke vår tids største utfordring.

Den største utfordringen verden står overfor er å klare å gjøre kloden beboelig i fremtiden både med tanke på miljøet og med tanke på de som skal leve og arbeide på den. Miljø og fordeling, grønt og rødt, er gjensidig avhengige størrelser. Klimaspørsmålet er vel så mye et spørsmål om økonomi, ressurser og fordeling som det er et miljøspørsmål.

Klimaspørsmålet er for det første et sikkerhetsspørsmål: Klimaflyktninger og ressursmangel utgjør et sikkerhetspolitisk problem i global skala. Klimaspørsmålet er et arbeidsspørsmål: Hvordan opprettholder man sysselsettingen når man skal slippe ut en brøkdel så mye CO2 som i dag? Og klimaspørsmålet er et fordelingsspørsmål: Dersom alle skal ha samme muligheter til å slippe ut CO2, gitt at man lykkes med fordeling i global skala, innebærer det to ting: 1) En radikal omfordeling av ressurser på verdensbasis, og 2) teknologiske fremskritt av massiv art. Den typen omstilling krever samarbeid, og den krever kanskje også at vi stiller et viktig spørsmål: Har vi rett til å utvinne all vår olje og gass? Senere i denne talen kommer jeg til å kritisere spørsmål som stilles uten å foreslå et svar, så her kommer et tydelig et: Nei, vi har ikke en selvstendig og isolert rett til å utvinne all olje og gass på norsk sokkel, gitt at vi tar klimautfordringen på ansvar.

Høyresida er opptatt av å fortelle historien om hvor lite Norge er, og om hvor ubetydelig våre tiltak er i global skala. Utslippene lokalt betyr fint lite for kloden som sådan, sier de. Men vet du hva? Alle utslipp er lokale. Og løsningene er også lokale. Den glupingen som finner en genial måte å løse klimakrisen på, er også den som kommer til å tjene seg rikest de neste par hundre årene. Norge skal ikke vri næring og verdiskaping bort fra fossile energikilder bare med utgangspunkt i miljøargumentet. Vi skal også gjøre det fordi det er det som kommer til å sikre et trygt og godt arbeidsliv i fremtiden. Vi skal omstille fordi det motsatte vil være å spille hasard med arbeidsplassene til folk. Vi skal gjøre det både på grunn av det røde og det grønne argumentet.

Vi trenger å gjenreise den aktive næringspolitikken, det aktive statlige eierskapet som har muskler nok til å satse på ny industri og nye arbeidsplasser. Kompetansen som finnes i olje- og gassektoren er verdens beste omstillingsfortrinn, gitt at vi jobber på lag mot et mål: en klimavennlig fremtid. Og vi må sørge for at alle blir med på laget, med bunnsolide etter- og videreutdanningsordninger for de som har jobbet hardt for det samfunnet vi har i dag.

For arbeidsfolk trenger også en morgendag. Ambisjonen for ethvert samfunn må være at flest mulig avslutter arbeidslivet som alderspensjonister, ikke som utslitte uføre etter en arbeidskarriere preget av rovdrift på arbeidstid og arbeidsvilkår. Jeg vil derfor bruke litt tid på å gå i rette med en fortelling som trenger korrigering. Den kommer fra høyresida, og den går slik: Velferdsstaten er ikke bærekraftig med mindre folk jobber lenger, og vi må derfor bygge ned velferdsordninger arbeidsfolk har kjempet for i flere tiår.

Denne fortellingen må vi gå i rette med hver dag, hver gang den fremføres og i hver sammenheng den brukes som argument for å ta grep som innebærer mer marked og mindre fellesskap, som innebærer privatisering over gode fellsskapsløsninger og som innebærer en gradvis demontering av et byggverk arbeiderbevegelsen har konstruert over lang tid. Når de dytter denne fortellingen foran seg, lener Regjeringen seg på Perspektivmeldingen, stortingsmeldingen som legges frem hvert fjerde år og som prøver å skildre muligheter og utfordringer for norsk økonomi i et femtiårsperspektiv. Og når de går til angrep på velferdsstaten bruker Regjeringen nettopp Perspektivmeldingen, og problemet med det er at man legger til grunn at mye av veksten i fremtiden skal tas ut som økning i den private kjøpekraften. Det er ikke bærekraftig, verken for velferdsstaten eller for miljøet, men det er den typen retorikk som brukes for å legitimere angrep på de etablerte ordningene vi har i arbeidslivet.

La meg ta et eksempel: I år skal Hovedavtalen, den overordnede tariffavtalen for hovedorganisasjonene i arbeidslivet, reforhandles. I den anledning har Arbeidsgiverrådet, oppnevnt av Kommunal- og regionaldepartementet, nylig sendt inn anbefalinger der man blant annet utfordrer synet på medbestemmelse i arbeidslivet, og der man stiller spørsmål med verdien av en hovedavtale der arbeidsgivere og arbeidstakere er likeverdige parter. De har fått en god del berettiget kritikk for disse spørsmålene, men lederen for rådet har avvist at man har gått til angrep på prinsippene for medbestemmelse i Hovedavtalen. I stedet sier man at man bare har stilt en del prinsipielt viktige spørsmål.

Jeg må innrømme at jeg er møkk lei av den der “vi mener ingenting, men vi tillater oss å stille spørsmål”-metoden som på den ene siden fritar avsenderen for noe som helst ansvar for det som blir sagt, men som på den andre siden lar det henge igjen i lufta en tanke om at noe må vris, noe må gjøres, fordi status quo er ikke godt nok. Det er et ord for sånt. Det heter Overtons vindu, og handler kort fortalt om at vinduet for det som godtas av ytringer i offentligheten hele tiden er i endring. Det vi aksepterer som ytringer som er “innafor”, er altså i seg selv en kamp mellom ulike interesser. Så når Arbeidsgiverrådet tillater seg å stille noen spørsmål uten å ville ta ansvar for dem, så er det en politisk og retorisk handling i seg selv.

Spørsmål som: Er det riktig at arbeidsgiver må dele beslutningsmyndigheten med en motpart som ikke har det samme ansvaret for driften og utviklingen av virksomheten? Underforstått: Arbeidsgiver må få mer makt.

Eller spørsmål som: Hvordan må medbestemmelsesordningene være utformet for å bli et nyttig verktøy i en tid som krever dynamiske og fleksible organisasjoner? Underforstått: Arbeidstakerorganisasjonene hindrer dynamiske og fleksible prosesser.

Og spørsmål som, hør på dette: Er forhandling egnet som metode for å finne de gode løsningene? Ja, det spørsmålet har de også stilt, på en litt sånn uskyldig og tilforlatelig måte. Og sånt provoserer meg, som SVer, som tillitsvalgt, og som tilhenger av et arbeidsliv der man jobber sammen for å finne gode løsninger, og der man anerkjenner at enhver organisasjon består av interesser og saklig uenighet. Uenighetsfellesskapet er produktivt, det autoritære er destruktivt.

Medbestemmelsesbarometeret, som utarbeides av Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet, ble publisert 10. april i år. Det viser at 45% av de spurte mener at arbeidslivet utvikler seg i en mer autoritær retning, mens bare 10% mener at det er på en mer demokratisk vei. Og det er kanskje ikke så rart, når målstyringsregimer og bedriftsøkonomiske prinsipper syrer gjennom foretakene, selv de som er opprettet for å skape velferd, ikke skape overskudd.

Den omstillingen vi trenger på klimasiden fordrer et arbeidsliv med stadig sterkere fellesskap og med små forskjeller, ikke med politikk som gjør de rike rikere og de fattige fattigere, som øker maktpolariseringen og svekker tilliten mellom folk. Vi trenger 1. mai fordi vi trenger å minne hverandre på at det er fellesskapet som skal bygge fremtiden.

Hvis miljøspørsmålet var ei motorsag, var Greta Thunberg en gnistrende tennplugg. Resten av oss er biter i maskineriet som får kjedet til å gjøre jobben sin. Noe må vi kutte, men ut av en gammel stamme får man nye materialer vi kan bruke for å gjøre kloden i stand til å huse en flokk med mennesker som skal leve, arbeide og virke sammen.

Tusen takk for oppmerksomheten.

Halvor Østermann Thengs, SV

Klimaspørsmålet er vel så mye et fordelingsspørsmål som det er et miljøspørsmål. SVs Halvor Østerman Thengs holder hovedtalen i Egersund 1. mai. Han er ikke i tvil om hva som er vår største utfordring.

– Den største utfordringen verden står overfor er å klare å gjøre kloden beboelig i fremtiden, både med tanke på miljøet og med tanke på de som skal leve og arbeide på den.

– Norge skal ikke vri næring og verdiskaping bort fra fossile energikilder bare med utgangspunkt i miljøargumentet.

Mange er skeptiske til å vri det norske næringslivet bort fra olje- og gassutvinning. De mener at de som forfekter miljøargumentene ikke tar hensyn til verdiskapingen vi trenger her i landet. Thengs mener dette er korttenkt.

– Norge skal ikke vri næring og verdiskaping bort fra fossile energikilder bare med utgangspunkt i miljøargumentet. Vi skal også gjøre det fordi det er det som kommer til å sikre et trygt og godt arbeidsliv i fremtiden.

Thengs angriper også høyresidens fortelling om at den eneste måten å sikre velferd i fremtiden på, er å bygge ned velferdsordninger som arbeidsfolk har kjempet fram gjennom flere tiår.

– Dette er ikke noe annet enn en gradvis demontering av arbeiderbevegelsens byggverk til fordel for privatisering, mer marked og mindre fellesskap.

Halvor Østerman Thengs holder SVs hovedtale på Torget i Egersund 1. mai klokken 10.45. I tillegg blir det appeller av Unn Therese Omdal (Ap), Oddvar Hølland (Fellesforbundet) og Per Emil Skjelbred (Rød Ungdom).

Kristin Fardal Hovland var SVs appellant på årets 1. mai-markering i Egersund. Her kan du lese hele talen.

Her kan du også se videoopptak på Facebook.

Kjære kamerater!

Den internasjonale demonstrasjonsdagen for arbeiderbevegelsen ble for første gang arrangert i Egersund i 1901. Det var Egersund – Flekkefjordbanens Arbeiderforening som sto bak arrangementet. De hadde klart å samle 150 mann til demonstrasjonstoget som Dalane Tidende beskrev slik: ”under livlig musikk og kanonernes torden gikk demonstrasjonstoget gjennom gatene”. Krav om 8-timers arbeidsdag var i hele landet hovedparolen, fram til 1919.

De kollektive og samlende kreftene er sterke, og de er gode.

Gjennom bred mobilisering i arbeiderbevegelsen, med fellesskapet som det sterkeste våpenet, BLE det 8- timers dag. Det BLE 5 uker ferie, pensjonsordninger og Hovedavtale. Vi fikk arbeidsmiljøloven, lønn under sykdom, lov om likestilling og ikke minst tariffavtaler som gir oss ulike typer lønnstillegg, minstelønnsordninger, velferdspermisjon, flyttedag, fri til barnehagetilvenning, og mye mer. Alt dette er framforhandlet AV et fellesskap TIL et fellesskap. Og det er nettopp dette fellesskapet som definerer arbeiderbevegelsen.

Det røde flagget er et symbol på internasjonalismen i arbeiderbevegelsen. Ved å gå under dette merket 1. mai vise arbeidere i alle land at vi er en del av et verdensomspennende fellesskap, et fellesskap som går over de nasjonale landegrensene.

Eigersund sine innbyggere har vist at vi stiller opp når det gjelder.

De kollektive og samlende kreftene er sterke, og de er gode. De er en påminning om at «no man is an island», at vi alle er en del av et vi.

Den 9. mai faller beslutningen om 2 øst sin framtid. De siste månedene har vært, og er fortsatt, vonde og vanskelige for de ansatte, og for brukerne som kan fortelle om en oppfølging på avdelingen som er helt unik. Selv om vi ikke ennå vet om mobiliseringen og alle felles opprop fører frem, så sier de ansatte at det er godt å vite at de har en hel by i ryggen. At det er godt å merke at fellesskapet er der. Eigersund sine innbyggere har vist at vi stiller opp når det gjelder. Mitt ønske er at vi-følelsen, at den gode viljen, at de støttende og vennlige ordene, får lov å komme fram oftere. At vi blir mye flinkere til å se på oss selv og på all våre medmennesker som like deler i et felles samfunn.

Vi kan ikke akseptere kutt i velferdsordninger for de svakest stilte.

Vi må la oss inspirere av den kollektivistiske tankegangen som har rådet i arbeiderbevegelsen i over 100 år!

Samfunnet er et vi, og det trengs et fokusskifte til hva er best for samfunnet som helhet, og vekk fra hva er best for meg.

Og med denne fellesskapstanken, som er det bærende fundamentet for menneskeheten, så må vårt felles mål være å skape et samfunn som tar vare på alle.

Vi kan ikke akseptere kutt i velferdsordninger for de svakest stilte. Vi kan ikke godta svekkelser av arbeidsfolk sine rettigheter, vi skal ikke se på at velferdsstatens penger stappes ned i lommene på private barnehagebaroner. Vi skal ikke tåle at de økonomiske forskjellene og barnefattigdommen i landet øker. Og det er ikke greit at 95 prosent av asylsøkerne i Norge blir nektet midlertidig arbeidstillatelse og på den måten kynisk ekskluderes fra fellesskapet.

Kamerater: Foren dere. Le med hverandre, gråt med hverandre, og stå opp for hverandre.

Gratulerer så mye med dagen.

Halvor Ø. Thengs var SVs appellant 1. mai i Egersund. Les hele talen her.

I verdens beste bokserie for fans av nerdete fantasylitteratur beskrives fattigdom på følgende måte: Dersom du er fattig, har du bare råd til billige sko som slites fort. Rike har råd til dyre sko som varer lenge. Når du til stadighet må kjøpe nye sko, blir kostnaden ved å være fattig større enn den er for den rike. Det er, med andre ord, billigere å være rik.

Men bare for å ha sagt det: Ettersom sålene slites fortere på billigskoene, har fattige folk bedre bakkekontakt enn rikfolk som svever avgårde på sine dyre, tykke såler uten sans for det virkelige liv.

Folk flest foretrekker såler de kan gå på uten å ødelegge beina.

Denne appellen skal imidlertid ikke handle om å romantisere fattigdom og bakkekontakt. I boka er det politimannen Sam Vimes som foretrekker de billige sålene, slik at han til enhver tid kan vite hvor han er ved å kjenne etter på brosteinen under føttene. Folk flest foretrekker såler de kan gå på uten å ødelegge beina.

I Dalane bor det 282 barn i familier med lav inntekt. I hele Norge er det ca 100 000 barn i fattige familier i dag. Regjeringen har sørget for at forskjellene i Norge øker. Ikke bare litt, heller. I 2014 og 2015 fikk de 0,1 prosentene med høyest formue et gjennomsnittlig skattekutt på 298 000 kroner. De med minst formue fikk til sammenligning 1300 kroner. 298 000 - og 1300.

Det gjør noe med tilliten i et land der de aller aller rikeste har aller aller mest, og de med aller minst får stadig mindre.

Regjeringen har kuttet i barnetillegget for uføre, og i tillegg har boligprisveksten og økende arbeidsledighet ført til at tilværelsen for en god del mennesker er betydelig verre enn den var før. Det er farlig for et samfunn å ha for store forskjeller mellom folk. Det gjør noe med tilliten i et land der de aller aller rikeste har aller aller mest, og de med aller minst får stadig mindre. Det lever altså 100 000 barn i fattige familier i Norge i dag. Det er ikke greit.

Til høsten skal vi sørge for at statsminister Erna Solberg får avløsning. Da blir ett av de aller viktigste prosjektene å sørge for at forskjellene mellom fattig og rik nok en gang minker, slik de gjorde det under den rødgrønne regjeringen sist. Vi må sørge for at barnetrygden heves. Barnetrygden har stått på stedet hvil siden 1996 - det er på tide at den blir en del av det 21. århundre og prisjusteres årlig. Det er også en fenomenalt dårlig idé å behovsprøve barnetrygden, i alle fall om en ønsker å jobbe for arbeidslinja. Ved å behovsprøve barnetrygden blir det mindre lønnsomt for foreldre å øke sin egen inntekt, og fattige foreldre kan føle svakere motiv for å komme inn i arbeidslivet. En bauta i norsk politikk advarte nylig mot behovsprøving, og sa at det kunne føre til at flere ble værende i fattigdom. Hvem var den bautaen? Kåre Willoch!

Barnetrygden er så uendelig fin, fordi den flyter oppå inntektsgivende arbeid. Den er universell, for fattig og for rik, og er det noe vi trenger i et samfunn der forskjellene øker, er det ordninger som sørger for tillit mellom folk. Ordninger som ikke åpner for mer byråkrati, mer skjønnsmessige og kanskje urettferdige vurderinger. Vi trenger barnetrygden, og til 20. årsjubileet for siste prisjustering i år må vi sørge for å få valgt inn partier som ønsker å heve den!

Når vi betaler skatt til felles velferd, er det pokker meg ikke for mye forlangt å forvente at pengene går til felles velferd.

Så må vi også sørge for å bruke velferdskronene våre på faktisk velferd, og ikke på fylle lommene til private kommersielle aktører. Utbytte i barnehagesektoren, skyhøye styrehonorarer og salg av tjenester til søsterselskaper som tar kunstig høye priser er å flytte skattepengene våre over til privat profitt. Private ideelle barnehager er et viktig tilskudd til barnehagefloraen, men private kommersielle barnehager er ugresset som må lukes bort. Jeg får vondt i magen når jeg leser at Benn Eidissen og Even Carlsen, mennene bak Norlandia Care Group som eier over 100 barnehager, får 250 millioner kroner HVER når de selger seg ut av konsernet de bygde opp på mine og dine skattekroner.

Velferdstjenester som skattefinansieres skal ikke gjøre noen få mennesker styrtrike - de skal drive med velferd, velferd og velferd! Når vi betaler skatt til felles velferd, er det pokker meg ikke for mye forlangt å forvente at pengene går til felles velferd.

I verdens beste bokserie for fans av nerdete fantasylitteratur går Sam Vimes rundt på sine slitte billigsko i hovedstaden. Det er en by der tilliten mellom folk er - om mulig - på minusnivå. Ingen stoler på hverandre, rundt ethvert hjørne kan det vente en desperat raner som ikke har spist på flere dager, eller en glatt forretningsmann ute etter å vri de siste kronene fra lommeboka di. Det er et samfunn som fungerer på pur faen, for det er ingen systemer i sving for å sørge for et minimum av offentlig velferd, og det gjør noe med tilliten mellom folk, for å si det slik.

Jeg vil leve i et samfunn der forskjellene mellom folk minker, der universelle ordninger forblir universelle ordninger og der pengene vi betaler inn til vår felles velferd faktisk omdannes til felles velferd.

Gratulerer med dagen. Takk for oppmerksomheten.