Hopp til innhold

I Museo del Prado i Madrid henger et maleri. Det viser guden Kronos som på bestialsk vis eter sine egne barn. Den groteske scenen fra gresk mytologi ble malt av Francisco Goya en gang mellom 1819 og 1823. Kronos var grekernes personifisering av tiden.

1. mars i år samlet barn og unge over hele verden seg for å streike mot politikernes handlingslammelse i møte med en verdensomspennende katastrofe som sakte men sikkert kryper innpå oss. De krever handling. Nå.

Klokken nærmer seg midnatt.

Metan, NOx og karbondioksid er usynlig. Vindmøllene er synlige på mils avstand. Åtte meter brede veier tygger seg gjennom kupert terreng mot fjelltopper som gruses flate for å gjøre plass til fremtidens krafteventyr. Samtidig slår en ny FN-rapport alarm om naturmangfoldet i verden. 10 prosent av verdens plante- og dyrearter er nærmest utryddet. Én av åtte arter er i dag truet, flere enn noen gang tidligere i menneskets historie. Tapet av naturmangfold er en like stor trussel mot vår verden som klimaendringene. Vi bygger ned de verdifulle arealene hvor artene lever og reiser monumenter over miljøvennlig kraft – eid av utenlandske kapitalkrefter. Dette forstyrrer balansen i næringskjedene, hvor artene er gjensidig avhengige av hverandre. En vindmølle er ikke bare en vindmølle.

Å generere miljøvennlig kraft på norske fjelltopper er ingen restplassbillett til paradis.

Klimakampen handler om livsgrunnlaget til kommende generasjoner. For å kjempe mot den enorme katastrofen som vil møte våre etterkommere, må vi handle helhetlig og bærekraftig. Vi må satse på solkraft, havvind og oppgradering av vannkraftverkene våre. I tillegg må vi spare mer strøm og effektivisere måten vi bruker strøm på. Å generere miljøvennlig kraft på norske fjelltopper er ingen restplassbillett til paradis.

Norges vassdrag- og energidirektorat (NVE) ser på flere steder i vårt fylke som gunstige for utbygging av vindkraft. Eigersund SV og Rogaland SV vil gå imot nye vindkraftprosjekter på land. Rogaland har lite urørt natur igjen og vi mener det vil være uforsvarlig å fortsette utbyggingen. Vi har ikke mer natur å ofre.

Tiden leger ikke alle sår når man har skutt sitt eget barn i foten.

Martin Liland, Eigersund SV

(Teksten stod på trykk i Dalane Tidende 24. mai 2019)

SVs hovedtaler Halvor Ø. Thengs koblet klimakrisen til arbeidernes kamp. Her kan du lese hele talen han holdt 1. mai i Egersund.

Jeg har arvet ei motorsag etter faren min. For en som størstedelen av livet har befattet seg med sluttproduktet av skog, ark med bokstaver, innebar det en omstilling for meg å få det hele og fulle ansvaret for å skaffe fyringsved til gården hjemme på Tengs. Først og fremst fordi jeg ikke fikk svev på saga. Og jeg er vant til å feilsøke, men her? Her trengte jeg hjelp, og heldigvis får man stort sett hjelp hvis man spør.

Så jeg dro ned til Bøe i Strandgaten, for jeg trodde pappa hadde kjøpt saga si der. Det hadde han ikke, men jeg fikk hjelp til å bytte tennplugg. Vi fikk ikke saga i gang, men kanskje den var kjøpt på Felleskjøpet, sa han. Så jeg dro til Felleskjøpet. Den var ikke kjøpt der heller, men kom nå hit med den, sa han, så får vi sett på den. Det viste seg at luftfilteret var nokså tett, og etterpå sveiv den som ei klokke. Du har sag i mange år med denne. Men stikk innom Seglem, sa han, for det er de som fører Husqvarna. Så jeg dro til Seglem. Kjedet var litt for løst på sverdet, så jeg fikk et lynkurs i hvordan man strammer sånt, pluss noen gode tips om vedlikeholdsfrekvens og sikker bruk. Hvor mye skylder jeg, spurte jeg. Nei, det går fint, men stikk nå innom her når du trenger noe. Saga er 100%, den.

Omstilling er vanskelig. Men omstilling er også en prosess som blir best i samarbeid. Beviset mitt ligger i striesekker og tørker hjemme på gården, og kan brukes til oppvarming om et par år.

Min omstilling er tålmodig og saktegående. Foran rådhuset 22. mars stod det en mengde ungdommer som ikke er like tålmodige. Heldigvis.

– Hva vil vi ha? spurte de.
– Klimatiltak som virker.
– Når vil vi ha dem?
– Nå.

Det er lett å skryte av engasjementet til klimastreikende ungdom før vi humrer litt og rister på hodet og går tilbake til hverdagen som tross alt sjelden består av radikale omveltninger. Men historien vil i så fall dømme oss hardt. Omstillingen til et samfunn som ikke bare reduserer skaden vi gjør på planeten, men som gradvis gjør planeten friskere, kan ikke være tålmodig og saktegående. Og den må være tuftet på samarbeid. For på 1. mai feirer vi det fineste med Norge. Ikke fjorder og fjell. Men sterke felleskap og små forskjeller. Men dagen er også en kampdag. For nå er det fineste med Norge truet, og verden har formidable utfordringer foran seg.

Så gratulerer med dagen til oss alle. Gratulerer med dagen til et Arbeiderparti som har tatt et standpunkt for miljøet og for det maritime næringslivet i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Og gratulerer med dagen til de som protesterer på det kraftigste mot nettopp det vedtaket, fordi de frykter for arbeidsplassene sine.

Klimakrisen er ikke vår tids største utfordring.

Den største utfordringen verden står overfor er å klare å gjøre kloden beboelig i fremtiden både med tanke på miljøet og med tanke på de som skal leve og arbeide på den. Miljø og fordeling, grønt og rødt, er gjensidig avhengige størrelser. Klimaspørsmålet er vel så mye et spørsmål om økonomi, ressurser og fordeling som det er et miljøspørsmål.

Klimaspørsmålet er for det første et sikkerhetsspørsmål: Klimaflyktninger og ressursmangel utgjør et sikkerhetspolitisk problem i global skala. Klimaspørsmålet er et arbeidsspørsmål: Hvordan opprettholder man sysselsettingen når man skal slippe ut en brøkdel så mye CO2 som i dag? Og klimaspørsmålet er et fordelingsspørsmål: Dersom alle skal ha samme muligheter til å slippe ut CO2, gitt at man lykkes med fordeling i global skala, innebærer det to ting: 1) En radikal omfordeling av ressurser på verdensbasis, og 2) teknologiske fremskritt av massiv art. Den typen omstilling krever samarbeid, og den krever kanskje også at vi stiller et viktig spørsmål: Har vi rett til å utvinne all vår olje og gass? Senere i denne talen kommer jeg til å kritisere spørsmål som stilles uten å foreslå et svar, så her kommer et tydelig et: Nei, vi har ikke en selvstendig og isolert rett til å utvinne all olje og gass på norsk sokkel, gitt at vi tar klimautfordringen på ansvar.

Høyresida er opptatt av å fortelle historien om hvor lite Norge er, og om hvor ubetydelig våre tiltak er i global skala. Utslippene lokalt betyr fint lite for kloden som sådan, sier de. Men vet du hva? Alle utslipp er lokale. Og løsningene er også lokale. Den glupingen som finner en genial måte å løse klimakrisen på, er også den som kommer til å tjene seg rikest de neste par hundre årene. Norge skal ikke vri næring og verdiskaping bort fra fossile energikilder bare med utgangspunkt i miljøargumentet. Vi skal også gjøre det fordi det er det som kommer til å sikre et trygt og godt arbeidsliv i fremtiden. Vi skal omstille fordi det motsatte vil være å spille hasard med arbeidsplassene til folk. Vi skal gjøre det både på grunn av det røde og det grønne argumentet.

Vi trenger å gjenreise den aktive næringspolitikken, det aktive statlige eierskapet som har muskler nok til å satse på ny industri og nye arbeidsplasser. Kompetansen som finnes i olje- og gassektoren er verdens beste omstillingsfortrinn, gitt at vi jobber på lag mot et mål: en klimavennlig fremtid. Og vi må sørge for at alle blir med på laget, med bunnsolide etter- og videreutdanningsordninger for de som har jobbet hardt for det samfunnet vi har i dag.

For arbeidsfolk trenger også en morgendag. Ambisjonen for ethvert samfunn må være at flest mulig avslutter arbeidslivet som alderspensjonister, ikke som utslitte uføre etter en arbeidskarriere preget av rovdrift på arbeidstid og arbeidsvilkår. Jeg vil derfor bruke litt tid på å gå i rette med en fortelling som trenger korrigering. Den kommer fra høyresida, og den går slik: Velferdsstaten er ikke bærekraftig med mindre folk jobber lenger, og vi må derfor bygge ned velferdsordninger arbeidsfolk har kjempet for i flere tiår.

Denne fortellingen må vi gå i rette med hver dag, hver gang den fremføres og i hver sammenheng den brukes som argument for å ta grep som innebærer mer marked og mindre fellesskap, som innebærer privatisering over gode fellsskapsløsninger og som innebærer en gradvis demontering av et byggverk arbeiderbevegelsen har konstruert over lang tid. Når de dytter denne fortellingen foran seg, lener Regjeringen seg på Perspektivmeldingen, stortingsmeldingen som legges frem hvert fjerde år og som prøver å skildre muligheter og utfordringer for norsk økonomi i et femtiårsperspektiv. Og når de går til angrep på velferdsstaten bruker Regjeringen nettopp Perspektivmeldingen, og problemet med det er at man legger til grunn at mye av veksten i fremtiden skal tas ut som økning i den private kjøpekraften. Det er ikke bærekraftig, verken for velferdsstaten eller for miljøet, men det er den typen retorikk som brukes for å legitimere angrep på de etablerte ordningene vi har i arbeidslivet.

La meg ta et eksempel: I år skal Hovedavtalen, den overordnede tariffavtalen for hovedorganisasjonene i arbeidslivet, reforhandles. I den anledning har Arbeidsgiverrådet, oppnevnt av Kommunal- og regionaldepartementet, nylig sendt inn anbefalinger der man blant annet utfordrer synet på medbestemmelse i arbeidslivet, og der man stiller spørsmål med verdien av en hovedavtale der arbeidsgivere og arbeidstakere er likeverdige parter. De har fått en god del berettiget kritikk for disse spørsmålene, men lederen for rådet har avvist at man har gått til angrep på prinsippene for medbestemmelse i Hovedavtalen. I stedet sier man at man bare har stilt en del prinsipielt viktige spørsmål.

Jeg må innrømme at jeg er møkk lei av den der “vi mener ingenting, men vi tillater oss å stille spørsmål”-metoden som på den ene siden fritar avsenderen for noe som helst ansvar for det som blir sagt, men som på den andre siden lar det henge igjen i lufta en tanke om at noe må vris, noe må gjøres, fordi status quo er ikke godt nok. Det er et ord for sånt. Det heter Overtons vindu, og handler kort fortalt om at vinduet for det som godtas av ytringer i offentligheten hele tiden er i endring. Det vi aksepterer som ytringer som er “innafor”, er altså i seg selv en kamp mellom ulike interesser. Så når Arbeidsgiverrådet tillater seg å stille noen spørsmål uten å ville ta ansvar for dem, så er det en politisk og retorisk handling i seg selv.

Spørsmål som: Er det riktig at arbeidsgiver må dele beslutningsmyndigheten med en motpart som ikke har det samme ansvaret for driften og utviklingen av virksomheten? Underforstått: Arbeidsgiver må få mer makt.

Eller spørsmål som: Hvordan må medbestemmelsesordningene være utformet for å bli et nyttig verktøy i en tid som krever dynamiske og fleksible organisasjoner? Underforstått: Arbeidstakerorganisasjonene hindrer dynamiske og fleksible prosesser.

Og spørsmål som, hør på dette: Er forhandling egnet som metode for å finne de gode løsningene? Ja, det spørsmålet har de også stilt, på en litt sånn uskyldig og tilforlatelig måte. Og sånt provoserer meg, som SVer, som tillitsvalgt, og som tilhenger av et arbeidsliv der man jobber sammen for å finne gode løsninger, og der man anerkjenner at enhver organisasjon består av interesser og saklig uenighet. Uenighetsfellesskapet er produktivt, det autoritære er destruktivt.

Medbestemmelsesbarometeret, som utarbeides av Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet, ble publisert 10. april i år. Det viser at 45% av de spurte mener at arbeidslivet utvikler seg i en mer autoritær retning, mens bare 10% mener at det er på en mer demokratisk vei. Og det er kanskje ikke så rart, når målstyringsregimer og bedriftsøkonomiske prinsipper syrer gjennom foretakene, selv de som er opprettet for å skape velferd, ikke skape overskudd.

Den omstillingen vi trenger på klimasiden fordrer et arbeidsliv med stadig sterkere fellesskap og med små forskjeller, ikke med politikk som gjør de rike rikere og de fattige fattigere, som øker maktpolariseringen og svekker tilliten mellom folk. Vi trenger 1. mai fordi vi trenger å minne hverandre på at det er fellesskapet som skal bygge fremtiden.

Hvis miljøspørsmålet var ei motorsag, var Greta Thunberg en gnistrende tennplugg. Resten av oss er biter i maskineriet som får kjedet til å gjøre jobben sin. Noe må vi kutte, men ut av en gammel stamme får man nye materialer vi kan bruke for å gjøre kloden i stand til å huse en flokk med mennesker som skal leve, arbeide og virke sammen.

Tusen takk for oppmerksomheten.

Halvor Østermann Thengs, SV

Mors aktivitet i arbeidslivet må ikke påvirke fars rett til uttak av foreldrepenger.

Mors aktivitet i arbeidslivet må ikke påvirke fars rett til uttak av foreldrepenger.

Norge trenger flere barn, sa Erna Solberg i sin nyttårstale i 2018. Norge er ett av verdens tryggeste land å vokse opp i, og permisjonsordningene som følger med det å få barn er noen av de rauseste som finnes.

Fars foreldrepenger blir for eksempel redusert tilsvarende reduksjonen i mors arbeidstid, dersom mor arbeider deltid etter fødselen.

Ved å ha inntektsgivende arbeid, opparbeider både mor og far seg retten til å ta ut foreldrepenger. Samtidig har regelverket for foreldrepenger en åpenbar svakhet, som kan innvirke på fars evne til å ta ut mer foreldrepermisjon. Fars rett til betalt permisjon er avhengig av mors tilknytning til arbeidslivet. Selv om begge foreldre på selvstendig grunnlag opparbeider seg rett til betalt permisjon, stiller Folketrygdlovens §14-13 flere vilkår knyttet til mors aktivitet ved fars uttak av foreldrepenger. Fars foreldrepenger blir for eksempel redusert tilsvarende reduksjonen i mors arbeidstid, dersom mor arbeider deltid etter fødselen.

Engangsstønaden en familie mottar dersom far er i jobb og mor er hjemmeværende, bidrar i liten grad til å utjevne forskjeller mellom barn som kommer til verden i Norge. Eigersund SV mener at retten til foreldrepenger, forstått både som et likestillingsprosjekt og som et omfordelende tiltak, må endres slik at mors aktivitet i arbeidslivet ikke påvirker fars rett til uttak av foreldrepenger.

Halvor Østerman Thengs

Uttalelsen ble vedtatt av Eigersund SVs årsmøte 2019, og oversendt årsmøtet i Rogaland SV.

Kristin Fardal Hovland var SVs appellant på årets 1. mai-markering i Egersund. Her kan du lese hele talen.

Her kan du også se videoopptak på Facebook.

Kjære kamerater!

Den internasjonale demonstrasjonsdagen for arbeiderbevegelsen ble for første gang arrangert i Egersund i 1901. Det var Egersund – Flekkefjordbanens Arbeiderforening som sto bak arrangementet. De hadde klart å samle 150 mann til demonstrasjonstoget som Dalane Tidende beskrev slik: ”under livlig musikk og kanonernes torden gikk demonstrasjonstoget gjennom gatene”. Krav om 8-timers arbeidsdag var i hele landet hovedparolen, fram til 1919.

De kollektive og samlende kreftene er sterke, og de er gode.

Gjennom bred mobilisering i arbeiderbevegelsen, med fellesskapet som det sterkeste våpenet, BLE det 8- timers dag. Det BLE 5 uker ferie, pensjonsordninger og Hovedavtale. Vi fikk arbeidsmiljøloven, lønn under sykdom, lov om likestilling og ikke minst tariffavtaler som gir oss ulike typer lønnstillegg, minstelønnsordninger, velferdspermisjon, flyttedag, fri til barnehagetilvenning, og mye mer. Alt dette er framforhandlet AV et fellesskap TIL et fellesskap. Og det er nettopp dette fellesskapet som definerer arbeiderbevegelsen.

Det røde flagget er et symbol på internasjonalismen i arbeiderbevegelsen. Ved å gå under dette merket 1. mai vise arbeidere i alle land at vi er en del av et verdensomspennende fellesskap, et fellesskap som går over de nasjonale landegrensene.

Eigersund sine innbyggere har vist at vi stiller opp når det gjelder.

De kollektive og samlende kreftene er sterke, og de er gode. De er en påminning om at «no man is an island», at vi alle er en del av et vi.

Den 9. mai faller beslutningen om 2 øst sin framtid. De siste månedene har vært, og er fortsatt, vonde og vanskelige for de ansatte, og for brukerne som kan fortelle om en oppfølging på avdelingen som er helt unik. Selv om vi ikke ennå vet om mobiliseringen og alle felles opprop fører frem, så sier de ansatte at det er godt å vite at de har en hel by i ryggen. At det er godt å merke at fellesskapet er der. Eigersund sine innbyggere har vist at vi stiller opp når det gjelder. Mitt ønske er at vi-følelsen, at den gode viljen, at de støttende og vennlige ordene, får lov å komme fram oftere. At vi blir mye flinkere til å se på oss selv og på all våre medmennesker som like deler i et felles samfunn.

Vi kan ikke akseptere kutt i velferdsordninger for de svakest stilte.

Vi må la oss inspirere av den kollektivistiske tankegangen som har rådet i arbeiderbevegelsen i over 100 år!

Samfunnet er et vi, og det trengs et fokusskifte til hva er best for samfunnet som helhet, og vekk fra hva er best for meg.

Og med denne fellesskapstanken, som er det bærende fundamentet for menneskeheten, så må vårt felles mål være å skape et samfunn som tar vare på alle.

Vi kan ikke akseptere kutt i velferdsordninger for de svakest stilte. Vi kan ikke godta svekkelser av arbeidsfolk sine rettigheter, vi skal ikke se på at velferdsstatens penger stappes ned i lommene på private barnehagebaroner. Vi skal ikke tåle at de økonomiske forskjellene og barnefattigdommen i landet øker. Og det er ikke greit at 95 prosent av asylsøkerne i Norge blir nektet midlertidig arbeidstillatelse og på den måten kynisk ekskluderes fra fellesskapet.

Kamerater: Foren dere. Le med hverandre, gråt med hverandre, og stå opp for hverandre.

Gratulerer så mye med dagen.

SV kunne dessverre ikke delta på idrettsdebatten 24. august, men her er Halvor Ø. Thengs sin appell.

Vi er kanskje enige om det meste i dag. Vi er enige om at alle mennesker skal ha mulighet til å delta i idrett og være fysisk aktive gjennom hele livet. Vi er enige om at fysisk aktivitet og idrett styrker den psykiske og fysiske helsen for den enkelte, og skaper samhold og glede for fellesskapet. Vi er enige om vi må jobbe for å oppgradere parker og turområder med aktivitetsmuligheter som for eksempel klatrevegger, treningsapparater, isbaner og så videre. Dette er vi enige om, det ville vært helt utrolig om vi var uenige.

Det er viktig at vi som samfunn legger til rette for at alle får være med, uansett økonomisk bakgrunn.

Det er over 92000 barn og unge i Norge som i dag lever i familier med vedvarende lav inntekt. Når denne vedvarende lave inntekten skal fordeles, kommer ikke alltid idrett høyest på lista, og det at vi sitter begeistret og jubler for idretten fungerer strengt tatt bare kontraproduktivt for de som ikke får være med. Derfor er det viktig at vi som samfunn legger til rette for at alle får være med, uansett økonomisk bakgrunn. Det er en dyr investering, og jeg vil gjerne ta diskusjonen rundt hvor mye penger en kommune eller en stat bør bruke på idrett, men for de som faller utenfor er det en enormt god investering å sørge for at man får muligheten til å bli en del av et fellesskap og drive med idrett hvis man vil det.

Studier viser at fysisk aktivitet har positiv innvirkning på både psykisk og fysisk helse, men også læringsutbytte og læringsmiljø.

Som et tiltak for å sikre fysisk aktivitet for alle, la SV i vår sammen med representanter fra Ap, Krf, Sp og MDG frem et forslag som ba Stortinget sikre at alle elever får en time fysisk aktivitet i skolen. Det forslaget ble stemt ned av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre. Og det er synd, siden det allerede har vært gjort mange vellykkede forsøk med fysisk aktivitet i skolen. I 2017 er det 30 skoler som kjører slike forsøk, og studier viser at fysisk aktivitet har positiv innvirkning på både psykisk og fysisk helse, men også læringsutbytte og læringsmiljø. Og fysisk aktivitet i skolen er et fordelingstiltak, i den forstand at alle får delta, og alle har utbytte av det.

SVs skolepolitikk henger sammen med idrettspolitikken. Vi ønsker oss en fremtidsskole der man virkelig ser sammenhengen mellom læring, kosthold og fysisk aktivitet. Vi ønsker oss et politisk fellesskap der man slutter å gjøre narr av skolemat og frukt, og begynner å forholde seg til det faktum at ernæring, aktivitet og læring henger sammen. Sammen med gode rammevilkår for frivillige lag og foreninger, samt ordninger som sikrer at alle, uavhengig av inntekt og bakgrunn, får være med i organisert idrett, kan vi få til mye på idrettsfronten.

Idrettspolitikk handler om fordeling.

Virkemidlene for å nå god folkehelse, gode rammevilkår for frivillig innsats og et variert idrettstilbud handler om penger og vilje. Jeg regner med at vi kommer til å snakke om Lagårdshallen, og det fordrer en mer prinsipiell debatt som jeg håper vi kan ta i kveld: All den tid vi er enige om at mer idrett, mer aktivitet og mer folkehelse er bra, hvor går grensa for hvor store ressurser vi bør bruke på det? Vi stemte mot Lagårdshallen, fordi vi syntes regninga kommunen må ta hvert år ble for høy. Vi kommer helt sikkert til å snakke om en svømmehall også. Bør vi investere i den dybden som trengs for at Norges mest aktive miljø for undervannsrugby kan holde på med idretten sin i gode, tilrettelagte lokaler? Hvor er balansegangen mellom kommunal pengebruk og glimrende sosioøkonomisk gode tiltak som forbedrer folkehelsa?

All investering i folkehelse gir gevinst. De beste investeringene sørger for at flest mulig får delta.

Idrettspolitikk handler om fordeling. Det er, for alle praktiske formål, nærmest obligatorisk for barn å unge å være med i idrett. Og da snakker jeg ikke om fysisk helse primært, men om det sosiale og det som handler om tilhørighet i et fellesskap. Samtidig er idrett veldig dyrt. Det er dyrt med kontingenter, forsikringer, utstyr og turer. Samtidig står mange, og stadig flere under denne regjeringen, overfor et vanskelig valg når man har lite penger. Hvor skal det kuttes? Det er vanskelig å sitte ved kjøkkenbordet og forsvare å betale en dyr kontingent og dyrt utstyr, når pengene så vidt strekker til som det er. Ironisk nok, når vi legger så mye vekt på verdien av fysisk aktivitet og fellesskap i idrett, skaper vi også forskjeller når noen ikke får delta.

SV ønsker konkrete tiltak som sikrer alle tilgang til organisert idrett. Det kan handle om lavere kontingent, som rent konkret gjør det enklere for familier å slippe å velge bort idretten, men det må også handle om et skifte i hvordan vi ser på fysisk aktivitet knyttet opp mot læring og psykisk helse. All investering i folkehelse gir gevinst. De beste investeringene sørger for at flest mulig får delta.

Halvor Ø. Thengs var SVs appellant 1. mai i Egersund. Les hele talen her.

I verdens beste bokserie for fans av nerdete fantasylitteratur beskrives fattigdom på følgende måte: Dersom du er fattig, har du bare råd til billige sko som slites fort. Rike har råd til dyre sko som varer lenge. Når du til stadighet må kjøpe nye sko, blir kostnaden ved å være fattig større enn den er for den rike. Det er, med andre ord, billigere å være rik.

Men bare for å ha sagt det: Ettersom sålene slites fortere på billigskoene, har fattige folk bedre bakkekontakt enn rikfolk som svever avgårde på sine dyre, tykke såler uten sans for det virkelige liv.

Folk flest foretrekker såler de kan gå på uten å ødelegge beina.

Denne appellen skal imidlertid ikke handle om å romantisere fattigdom og bakkekontakt. I boka er det politimannen Sam Vimes som foretrekker de billige sålene, slik at han til enhver tid kan vite hvor han er ved å kjenne etter på brosteinen under føttene. Folk flest foretrekker såler de kan gå på uten å ødelegge beina.

I Dalane bor det 282 barn i familier med lav inntekt. I hele Norge er det ca 100 000 barn i fattige familier i dag. Regjeringen har sørget for at forskjellene i Norge øker. Ikke bare litt, heller. I 2014 og 2015 fikk de 0,1 prosentene med høyest formue et gjennomsnittlig skattekutt på 298 000 kroner. De med minst formue fikk til sammenligning 1300 kroner. 298 000 - og 1300.

Det gjør noe med tilliten i et land der de aller aller rikeste har aller aller mest, og de med aller minst får stadig mindre.

Regjeringen har kuttet i barnetillegget for uføre, og i tillegg har boligprisveksten og økende arbeidsledighet ført til at tilværelsen for en god del mennesker er betydelig verre enn den var før. Det er farlig for et samfunn å ha for store forskjeller mellom folk. Det gjør noe med tilliten i et land der de aller aller rikeste har aller aller mest, og de med aller minst får stadig mindre. Det lever altså 100 000 barn i fattige familier i Norge i dag. Det er ikke greit.

Til høsten skal vi sørge for at statsminister Erna Solberg får avløsning. Da blir ett av de aller viktigste prosjektene å sørge for at forskjellene mellom fattig og rik nok en gang minker, slik de gjorde det under den rødgrønne regjeringen sist. Vi må sørge for at barnetrygden heves. Barnetrygden har stått på stedet hvil siden 1996 - det er på tide at den blir en del av det 21. århundre og prisjusteres årlig. Det er også en fenomenalt dårlig idé å behovsprøve barnetrygden, i alle fall om en ønsker å jobbe for arbeidslinja. Ved å behovsprøve barnetrygden blir det mindre lønnsomt for foreldre å øke sin egen inntekt, og fattige foreldre kan føle svakere motiv for å komme inn i arbeidslivet. En bauta i norsk politikk advarte nylig mot behovsprøving, og sa at det kunne føre til at flere ble værende i fattigdom. Hvem var den bautaen? Kåre Willoch!

Barnetrygden er så uendelig fin, fordi den flyter oppå inntektsgivende arbeid. Den er universell, for fattig og for rik, og er det noe vi trenger i et samfunn der forskjellene øker, er det ordninger som sørger for tillit mellom folk. Ordninger som ikke åpner for mer byråkrati, mer skjønnsmessige og kanskje urettferdige vurderinger. Vi trenger barnetrygden, og til 20. årsjubileet for siste prisjustering i år må vi sørge for å få valgt inn partier som ønsker å heve den!

Når vi betaler skatt til felles velferd, er det pokker meg ikke for mye forlangt å forvente at pengene går til felles velferd.

Så må vi også sørge for å bruke velferdskronene våre på faktisk velferd, og ikke på fylle lommene til private kommersielle aktører. Utbytte i barnehagesektoren, skyhøye styrehonorarer og salg av tjenester til søsterselskaper som tar kunstig høye priser er å flytte skattepengene våre over til privat profitt. Private ideelle barnehager er et viktig tilskudd til barnehagefloraen, men private kommersielle barnehager er ugresset som må lukes bort. Jeg får vondt i magen når jeg leser at Benn Eidissen og Even Carlsen, mennene bak Norlandia Care Group som eier over 100 barnehager, får 250 millioner kroner HVER når de selger seg ut av konsernet de bygde opp på mine og dine skattekroner.

Velferdstjenester som skattefinansieres skal ikke gjøre noen få mennesker styrtrike - de skal drive med velferd, velferd og velferd! Når vi betaler skatt til felles velferd, er det pokker meg ikke for mye forlangt å forvente at pengene går til felles velferd.

I verdens beste bokserie for fans av nerdete fantasylitteratur går Sam Vimes rundt på sine slitte billigsko i hovedstaden. Det er en by der tilliten mellom folk er - om mulig - på minusnivå. Ingen stoler på hverandre, rundt ethvert hjørne kan det vente en desperat raner som ikke har spist på flere dager, eller en glatt forretningsmann ute etter å vri de siste kronene fra lommeboka di. Det er et samfunn som fungerer på pur faen, for det er ingen systemer i sving for å sørge for et minimum av offentlig velferd, og det gjør noe med tilliten mellom folk, for å si det slik.

Jeg vil leve i et samfunn der forskjellene mellom folk minker, der universelle ordninger forblir universelle ordninger og der pengene vi betaler inn til vår felles velferd faktisk omdannes til felles velferd.

Gratulerer med dagen. Takk for oppmerksomheten.

Nå har de fleste barn hatt sin første skoledag etter sommeren og det er som regel spennende og litt skummelt for både store og små. Men som mange andre gleder jeg meg over at Thorbjørn Røe Isaksen denne uken skrinla Høyres kampsak om å innføre karakterer i barneskolen.

skolestart

Nå har de fleste barn hatt sin første skoledag etter sommeren og det er som regel spennende og litt skummelt for både store og små. Men som mange andre gleder jeg meg over at Thorbjørn Røe Isaksen denne uken skrinla Høyres kampsak om å innføre karakterer i barneskolen.

Kunnskapsministeren forsterker likevel økt målstyring og et snevert kunnskapssyn i skolen. Blant annet foreslår regjeringen flere obligatoriske eksamener på 10.trinn og ingen forpliktende tiltak for å løfte de praktisk-estetiske fagene i skolen.

En annen ting mange er opptatt av rundt skolestart er størrelsen på klassene. En ny undersøkelse fra Utdanningsforbundet viser at alt for mange 6-åringer dessverre må gå i for store grupper. Det viser hvor viktig det er at SV fortsetter å ta kampen for en nasjonal norm på max 15 elever per lærer i 1. til 4. klasse og 20 elever per lærer i 5. til 10. klasse.

SV kjemper også mot regjeringens krav om at studenter som skal begynne på lærerstudiet må ha karakteren 4 i matematikk fra videregående,  selv om de skal bli norsk eller samfunnsfagslærer. Jeg mener det er en skandale at flere hundre studieplasser står tomme, når motiverte og potensielt dyktige lærerstudenter ikke får begynne å studere.

Dette er bare et av flere eksempler på at regjeringens kjepphester i skolepolitikken får uheldige virkninger når man ikke lytter til fagfolk. Et annet eksempel er hvordan de nye fraværsreglene i skolen fører til unødvendig byråkratisering og kø ved legekontorene fordi syke elever må skaffe legeerklæring i frykt for å overstige den rigide fraværsgrensen.

Er du lærer og engasjert i skolepolitikk? Bli med i SV sitt lærernettverk på Facebook og diskuter videre!

Vennlig hilsen

Audun Lysbakken
Partileder
Sosialistisk Venstreparti

Utfordringen med elevfrafall i videregående skole er omfattende. Mye av roten til denne problemstillingen finnes i grunnskolen, og kanskje særlig i ungdomsskolen.

Utfordringen med elevfrafall i videregående skole er omfattende. Mye av roten til denne problemstillingen finnes i grunnskolen, og kanskje særlig i ungdomsskolen.

skole skrivee regne elev

Særlig sammenhengen mellom trivsel og læring blir ofte neglisjert når politikere debattere skole. Høyresidens noe snevre kunnskapsforståelse har dessverre fått dominere debatten så lenge, at det nærmest har blitt en kjensgjerning at det bare er målbar kunnskap som er verdifull.

Jeg er ikke det minste i tvil om at Arbeiderpartiet er fullt av ildsjeler som er opptatt av skole og læring, men hva Ap konkret ønsker å foreta seg forblir dessverre nokså tåkete.

Det er viktig å vise hvordan man rent konkret ønsker å arbeide med problemstillingen. Alle som jobber med barn og unge vet at det er viktig å se den enkelte elev. Å ha tid til å faktisk gjøre det, er en helt annen sak.

Nasjonalt har SV lenge arbeidet for en nasjonal norm for lærertetthet. Lokalt har SV programfestet at vi ønsker et tak på 20 elever i hver klasse i hele grunnskolen. Dette er et konkret og solid tiltak som retter seg direkte mot denne problemstillingen. Jeg er ikke det minste i tvil om at Arbeiderpartiet er fullt av ildsjeler som er opptatt av skole og læring, men hva Ap konkret ønsker å foreta seg forblir dessverre nokså tåkete.

Vi i SV ønsker med dette å utfordre Arbeiderpartiet: Vil dere sammen med SV gjøre voksentetthet og gruppestørrelse til en prioritert sak i arbeidet med den nye skolestrukturen?

Martin Liland, Eigersund SV

Mange har engasjert seg i den nå vedtatte organisasjonsendringen i helse og omsorgsavdelingen i Eigersund kommune. Forståelig nok, så har det først og fremst vært brukernes interesser og behov som har stått i sentrum for debatten, men Eigersund SV ser også med bekymring på andre aspekt ved denne saken.

I saksframlegget til formannskapet står det skrevet at høringsnotatet bevisst ble holdt utenfor ansattes rekkevidde før det ble utsendt, for ikke å skape uro og usikkerhet over lengre tid. Det er  altså gått inn for en strategi der man velger å redusere motbørens omfang i tid. Denne fremgangsmåten røper at det ikke har foreligget et ønske eller en vilje til å inkludere de ansatte i planleggingsprosessen, og faktisk bruke den unike ressursen, erfaringen og kunnskapen som de besitter. Videre i saksframlegget kan man lese at «Høringsinstansene har gitt gode og konstruktive tilbakemeldinger på høringsforslaget. Høringene viser at ansatte er blitt hørt og tatt med i prosessen». Eigersund SV synes at det er svært spekulativt å påstå at de ansatte er delaktige i en prosess der man, uten forvarsel, blir presentert for en relativt stor endring av arbeidshverdagen, får anledning til å respondere skriftlig innenfor en meget kort tidsramme, for så å oppdage at endringsforslaget får stå uberørt. Å motta informasjon rundt en prosess er langt ifra det samme som å delta i prosessen! Tilbakemeldingene fra både fagforeninger og ansatte er fulle av solide argumenter mot den foreslåtte omorganiseringen. Flere av disse kommer ikke fram i saksframlegget.

Den menneskelige kapitalen er det mest verdifulle en organisasjon besitter. Det er en påstand det råder full enighet om blant organisasjonsteoretikerne, og heldigvis også i de fleste ledelser. Eigersund SV mener at det ligger en stor risiko i å undergrave de ansattes mulighet til å forme egen arbeidshverdag, også organisatorisk. Sone Eigerøy/Lagård blir av flere brukt som eksempel på en foregangssone, der ulike faggrupper samarbeider og slik gir hverandre læring. Organisasjonsendringen peker på ett hovedønske av effekter: Å samle fagpersonell med felles interesser og kompetanse. Dette er stikk i strid med den opplevde og erfarte vellykkede praksisen i sone Eigerøy/Lagård! I et tverrfaglig arbeidsmiljø kan de ansatte lære av hverandre, få nye innfallsvinkler og opparbeide en større kunnskapsbase sammen. Å hindre dette samarbeidet mener vi at er et tap for de ansatte, og derfor også for brukerne. Og da er vi tilbake til flere av de engasjerte i denne sakens bekymringer: Tilbudet til beboerne med ulike funksjonshemminger.

Et godt arbeidsmiljø, med ansatte som føler seg sett og hørt, og som har kontroll over egen arbeidshverdag, er fundamentet for god tjenesteyting. Rokkes det ved fundamentet, så kan det resultere i forplantninger videre i konstruksjonen.

Fjoråret var preget av en tillitskrise i norsk skole på nasjonalt nivå. Framgangsmåten av omorganiseringen i helse og omsorgsavdelingen i Eigersund kommune bærer preg av den samme arrogansen overfor de ansatte. Eigersund SV vil ha tilbake tilliten til de ansatte, i alle jobbkategorier, og sikre medbestemmelsesretten og respekten for de som besitter den utøvende kompetansen.

Kristin Fardal Hovland

Ungdom i Rogaland som står på terskelen til arbeidslivet, møter en ørken i stedet for et marked i overflod med arbeid til alle. Det er alvorlig, fordi arbeid har i seg selv en verdi som er større enn summen av tjenestelevering, produksjon og fortjeneste. Arbeid er selvverd, identitet, sosial arena, arbeid er selvutvikling, utfoldelse, mestring og trygghet. Arbeid er, gitt ordentlige rammer, helsebringende. Per Fugelli har pekt på fem slike helsebringende faktorer ved arbeidet: trygghet, trivsel, mening, verdighet og fellesskapsfølelse. Den politiske verdien av å sørge for arbeid er derfor større enn det som kan måles direkte i kroner og øre - det handler om å legge til rette for et godt liv for den enkelte.

Nylig publiserte Statistisk sentralbyrå sesongjusterte tall for Arbeidskraftundersøkelsen, der det går frem at om lag 124 000 nordmenn, 4,5% av arbeidsstyrken, er arbeidsledige. Størst økning er det blant de under 25. Unge mennesker, og spesielt unge menn, havner utenfor arbeidsmarkedet. SV ønsker en ungdomsgaranti som sikrer ungdom under 25 år rett til tiltak eller annen arbeidsrettet hjelp innen 90 dager. Målrettede tiltak for unge arbeidsledige er tvingende nødvendig akkurat nå.

SVs alternative statsbudsjett for fjoråret hadde navnet “Dele for å skape”. Der la vi til grunn omfordeling som førsteprioritering, og for arbeidslivets del ønsket vi å bruke ressurser på kortere arbeidstid, rett til heltid og en halvtime kortere arbeidstid for begge foreldre de første månedene barn er i barnehagen. Det er en politikk for mer likestilling, for bedre liv for den enkelte. I andre enden får man arbeidsfolk som trives, som føler et eierskap til arbeidsplassen og lokalsamfunnet, og som er trygge. Det er å dele for å skape.

Regjeringen Solberg har i løpet av to år gått til krig mot arbeidsmiljøloven, og er godt i gang med å strupe kommuneøkonomien rundt om i landet ved å unngå å kompensere for den sviktende skatteinngangen i 2015. Det har konsekvenser for kommunenes evne til å tilby gode velferdsordninger, og kombinert med lavkonjunktur i oljebransjen står vi overfor utfordringer det kan bli vanskelig å takle. I Eigersund har vi det siste året sett flere eksempler på sentraliseringsproblematikken som til stadighet truer lokale arbeidsplasser: Nedbyggingen av sykehuset, 17 truede arbeidsplasser ved NAV, havnekontoret som til sist ble reddet, (dog av sentraliseringstilhengere som i prinsippet er forkjempere for større enheter), samt flytting av tingretten. Parallelt med dette diskuteres det hvordan vi kan skape næringsvekst og arbeidsplasser som er forlokkende for kommunens unge og lovende. SV er i mot sentralisering og opprettelse av større enheter kun for sentraliseringen og størrelsens skyld. Eller enda verre: Som et ledd i en plan om å lage attraktive enheter for private velferdsprofitører.

Tilliten må tilbake til de ansatte. New Public Management har vært ødeleggende for kvaliteten på velferdstjenestene, og det er ikke overraskende. Rapporteringskrav, kontroll og målstyring overstyrer fagpersoners mulighet til å ta fornuftige beslutninger i arbeidstida. Det kommer stadig historier fra omsorgssektoren, der omsorgsarbeidere fanges av stoppeklokka og må haste fra pasient til pasient uten å få gjort en tilfredsstillende jobb der det trengs mest. Snakk om trygghet, trivsel, mening, verdighet og fellesskapsfølelse. I Eigersund har vi iverksatt omorganisering av helse- og omsorgssektoren der de ansatte ikke i tilstrekkelig grad har vært involvert i utforming av arbeidsdagen i møte med endringer og omstillinger. SV påpekte i et leserinnlegg i Dalane Tidende hvordan prosessen i seg selv var gjort på en uryddig måte, og fikk mange støtteerklæringer i kjølvannet av det.

SV står som garantist mot privatisering og konkurranseutsetting av de viktige velferdstjenestene. I Eigersund har vi inngått samarbeidsavtale med Fagforbundet som garanterer dem deltakelse og uttalelsesrett ved alle våre gruppemøter, når arbeidspolitiske spørsmål skal opp. Fagforbundets organ Fagbladet har rapportert om en 60% økning i antall plasser på sykehjem som drives av private, profittdrevne selskaper. Det er dramatisk, spesielt med tanke på lønns- og arbeidsvilkårene de ansatte i slike selskaper utsettes for. Samme publikasjon melder om at hjelpepleierne som arbeider for slike selskaper har lavere grunnlønn, mellom 60 og 80 000 kroner lavere enn i kommunalt drevne sykehjem. I tillegg er lønnsutviklingen dårligere, samtidig som tilleggene for kveld, natt og helgearbeid er lavere. Hjelpepleiere i privat sektor fikk 0 kroner i sentralt tillegg i lønnsforhandlingene i år, mens de som hører til den kommunale tariffen i Oslo kommune fikk 7200 kroner. Ofte ansettes også hjelpepleiere med dårligere pensjonsordninger i profittdrevne sykehjem. Velferdsprofitørene vet å sko seg. Høyresiden lener seg tilbake og viser til at markedskreftene styrer. Det er en helt utrolig holdning til et komplekst problem.

Arbeid gir trygghet, trivsel, mening, verdighet og fellesskapsfølelse. Men forutsetningen er trygghet, ordnede forhold og tillit. Den garantien kan SV gi.

Halvor Ø. Thengs